
4 min lesing
To iranske kristne kvinner, som tidligere risikerte dødsstraff på grunn av sin tro, har beskrevet forholdene på innsiden av Teherans beryktede Evin-fengsel, det de kaller «det mest brutale fengselet i verden».
Maryam Rostampour og Marziyeh Amirizadeh tilbrakte åtte måneder der i 2009/2010. Nå bor de i USA, der de ble gitt asyl etter løslatelsen fra fengselet. I boken ‘Fanget i Iran’ (utgitt i 2013) skriver de om sine opplevelser.
I løpet av de siste seks månedene har 21 kristne blitt dømt til langvarige fengselsdommer i Iran, og mange av dem soner nå i Evin-fengselet. I et nylig intervju med den engelske avisen Times beskriver de to kvinnene forholdene som disse 21 nå trolig opplever.
«En dag er som et år,» sier 35-årige Rostampour. «Noen dager er det vanskelig å puste, fordi du ikke aner hva som kommer til å skje med deg neste dag.»
Det har gått syv år siden løslatelsen deres, men hun sier: «Mennesker som har opplevd livet i Evin-fengselet blir aldri som før. Presset var for stort. Vi kjenner ikke den samme gleden som før fangenskapet, fordi vi hele tiden tenker på dem som fortsatt befinner seg bak murene der.»
Rostampour og Amirizadeh, som begge er 38 år gamle, forteller hvordan de konverterte til kristendommen på en kristen konferanse i Tyrkia i 2005. I etterkant av dette forvandlet de leiligheten sin i Teheran til en «huskirke», og satt i gang med utdeling av anslagsvis 20.000 nytestamenter.
«Mennesker som har opplevd livet i Evin-fengselet blir aldri som før. Presset var for stort. Vi kjenner ikke den samme gleden som før fangenskapet, fordi vi hele tiden tenker på dem som fortsatt befinner seg bak murene der.»Rostampour og Amirizadeh
Etter arrestasjonen i 2009, ble de overført til en kvinnecelle i Evin-fengselet, der de måtte sove på gulvet i et rom med 30-40 andre fanger. Rommet hadde bare ett lite vindu uten utsikt og temperaturen var kokvarm på sommeren og iskald på vinteren. Lyset stod på hele døgnet, mens en TV-skjerm sendte uavbrutt statlig propaganda.
De forteller at de, på grunn av deres tro, ble nektet helsehjelp og at de ble betraktet som «skitne vantro».
«De behandlet oss som dyr,» sier Amirizadeh.
Amnesty International har kritisert Iran for deres «grusomme» tilbakeholdelse av helsehjelp i fengslene, og referert til saken til en annen kristen kvinne, Maryam Naghash Zargaran, som etter fire år i Evin-fengselet ble løslatt i august.
Zargaran hadde gjennomført to sultestreiker i protest mot å bli nektet adgang til helsehjelp hun trengte for kroniske helseproblemer. Hun fikk lov til å forlate fengselet midlertidig for å motta behandling, men hver gang ble hun hentet tilbake før behandlingen var fullført. Deretter fikk hun dommen sin forlenget med seks uker, for å kompensere for tiden hun hadde vært til behandling.
Rostampour og Amirizadeh tilbrakte også 40 dager i en avhørsbygning, der de gjentatte ganger ble bedt om å fornekte sin kristne tro. Samtidig krevde avhørerne å få vite navnene til de som hadde vært en del av «huskirken» deres og de prøvde å få dem til å signere skriftlige tilståelser.
«Dersom dere ikke gir oss informasjonen vi trenger, vil vi slå dere til dere kaster opp blod,» ble de fortalt.
Slike tilståelseskrav blir ofte rapportert av kristne i iranske fengsel, slik som i saken til Mohammed Ali Torabi (39), som nylig ble løslatt mot kausjon, og Abdol-Ali Pourmand, som fortsatt er fengslet i Ahvaz, hovedstaden i Irans vestlige Khuzestan-provins.
«Dersom saken til en av fangene fikk oppmerksomhet, stoppet de torturen eller voldtektene, fordi de visste at verdenssamfunnet fulgte med. Vi hørte om mange tilfeller der fangene ikke hadde noen talerør på utsiden, og med dem skjedde det mye grusomt.»
Amirizadeh
Rostampour og Amirizadeh sier at de som utførte avhørene ofte fortalte historiene om velkjente kristne pastorer som hadde blitt hengt.
«Vi kan gjøre hva vi vil med dere og ingen kan stoppe oss,» ble de fortalt.
«Her er det vi som er loven, og vi kan gjøre hva vi selv vil.»
Kvinnene sier at den internasjonale oppmerksomheten som saken deres fikk, sikret løslatelsen deres og hjalp dem å overleve tiden i fengselet.
«Dersom saken til en av fangene fikk oppmerksomhet, stoppet de torturen eller voldtektene, fordi de visse at verdenssamfunnet fulgte med,» sier Amirizadeh. «Vi hørte om mange tilfeller der fangene ikke hadde noen talerør på utsiden, og med dem skjedde det mye grusomt.»
I kjølvannet av løslatelsen deres følte de to kvinnene at de «ikke kunne leve i Iran som kristne lenger», etter også å ha blitt advart av forhørslederne at de en dag kunne bli offer for en «ulykke».
Men på tross av dette sier Rostampour:
«Iran er landet vårt. Det er vårt hjem. Vi savner gatene og fjellene. Vi har familie og venner der. Vi er sønderknust for landet vårt og ber om at landet vårt en dag kan bli fri fra dette brutale regimet.»