Irans mørke hemmeligheter

Motivene rundt drapene, som skjedde i Teheran den 18. januar i år, er uklare. Hvem var drapsmannen? Opererte han på vegne av Mossad, som har hatt flere aksjoner på iransk jord? Var han fra Folkets mujahedin, som ønsker å styrte regimet i landet? Eller hadde han personlige motiver?

Ingen vet. Kanskje bortsett fra det iranske regimet selv, som har mye å skjule.

Både Ali Razini og Mohammad Moghiseh – sistnevnte med tilnavnet «dødsdommeren» - var begge beryktet for å utstede strenge straffer mot politiske aktivister, journalister og medlemmer av religiøse minoriteter, De var også sentrale under massehenrettelsene av politiske fanger i 1988, hvor flere tusen opposisjonelle ble drept. Og begge var de rammet av internasjonale sanksjoner for sine forbrytelser, som kanskje er flere enn vi noengang får vite.

Mørketall

For hvor omfattende er Irans forfølgelse av annerledes tenkende? Som faglig leder i organisasjonen Åpne Dører, som jobber med diskriminering og forfølgelse av kristne, har jeg flere ganger vært sakkyndig vitne i asylsaker som gjelder iranske konvertitter. På spørsmål om omfanget av arrestasjoner av kristne i Iran, har jeg ikke kunnet si annet enn at «vi antar at det er store mørketall». Hvor store mørketall har ingen visst.

Men et cyberangrep mot Teherans domstoler i 2024, utført av hacktivistgruppen Edaalate Ali, gir en indikasjon. 300 av navnene gjaldt lekkede straffesaker mot iranere som hadde konvertert. 60 prosent av disse navnene var ukjente selv for menneskerettighetsorganisasjonen Article18, som Åpne Dører samarbeider tett med. Og siden alle sakene gjaldt Teheran, som i utgangspunktet er den delen av landet man vet mest om, er det grunn til å tro at mørketallene andre steder i landet er enda høyere.

Kristne i Iran

Antall kristne i Iran har vokst med rekordfart etter at Khomeini overtok makten i 1979, og parallelt med at mange iranere har blitt desillusjonert over regimet. Fra noen få tusen farsi/persisk-talende kristne i 1979, kan det nå være mer enn én million. De utgjør en hodepine for myndighetene, som har definert alle farsitalende iranere som muslimer. Offentlige gudstjenester på farsi er forbudt, noe som gjør at kristne tvinges til å møtes illegalt hjemme hos hverandre. Der kan de bli utsatt for razziaer og arrestasjoner av politi og sikkerhetsmyndigheter, noe som de siste årene har blitt stadig mer vanlig.

Falske anklager

Å lese anklagene mot konvertittene kan være en merkverdig opplevelse. De anklages for å være en del av en ‘sammensvergelse som truer rikets sikkerhet’. Eller for å ha spredt propaganda mot staten. Eller for å ha sluttet seg til en gruppe som «fremmer sionistisk kristendom». Å anklage konvertitter for det de faktisk ha gjort seg skyldige i - å ha konvertert - skjer nesten aldri. Prosesser om frafall fra islam, som i teorien kan gi dødsstraff, gjør seg dårlig i vestlig opinion.

Et regime for fall?

Etter Hizbollahs og Hamas’ militære nederlag har Iran mistet mye internasjonal innflytelse. Innenriks har Amini-saken ført til opptøyer og ulovlige demonstrasjoner, og det er blitt stadig vanligere å se kvinner i Teheran uten hijab. Økonomien i landet er elendig, og arbeidsledigheten er høy. Mange iranere er desillusjonerte, og opiumsavhengigheten er blant de høyeste i verden. Mange steder står moskeene tomme; en nederlandsk undersøkelse hevder at kun 40 prosent av iranere identifiserer seg med islam; de øvrige er ateister, ikke-religiøse, bahaier, zoroastere eller kristne.

Men fortsatt ligger makten i Iran hos det mektige Vokterrådet og Irans religiøse ledelse, slik det har gjort siden revolusjonen i 1979. For mange er ikke spørsmålet om regimet vil falle, men når. Og ikke minst er det et spørsmål om hva som vil komme etterpå.

Derfor er det all grunn til å holde bønnetrykket oppe når det gjelder Iran!

(Dette innlegget har stått som verdikronikk i Verdinytt.no)