vi elsker Jesus

Jeg kommer opp rulletrappen til en kafé på Oslo S. I den andre enden av kafeen ser jeg to unge iranere, en kvinne og en mann, jeg aldri har møtt før. Jeg har bare hatt litt epost-kontakt og et par korte telefonsamtaler. De får øye på meg på samme tid og smiler mot meg. Vi har gledet oss til dette møtet, alle sammen. Vi finner oss et bord, og i tre timer skal jeg få lytte til deres historier, dypt berørt. Øynene deres stråler når de forteller. Av og til gråter de av kjærlighet til Jesus, og ofte smiler de. Jeg kan ikke skrive navnene deres, selv om de ønsker at hele verden må høre historiene. «Ali» med sitt kraftige, svarte skjegg kan se ut som en muslim, men historien hans forteller at noe skjedde med ham for noen år siden som førte ham i en helt annen retning.

p.p1 {margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px; font: 14.0px Arial; color: #333333; -webkit-text-stroke: #333333}p.p2 {margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px; font: 10.0px Arial; color: #333333; -webkit-text-stroke: #333333; min-height: 11.0px}p.p3 {margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px; font: 12.0px Arial; color: #333333; -webkit-text-stroke: #333333}p.p4 {margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px; font: 12.0px Arial; color: #333333; -webkit-text-stroke: #333333; min-height: 14.0px}p.p5 {margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px; font: 12.0px Arial; color: #333333; -webkit-text-stroke: #333333; background-color: #fafafa}span.s1 {font-kerning: none; background-color: #fafafa}span.s2 {font-kerning: none}

Skriver bok om sitt liv

«Ali» syklet for noen måneder siden Norge på langs, og oppdateringer ble lagt ut på en Facebookside. Dagbladet skrev om ham. Han har begynt å skrive en bok der han fletter sammen opplevelsene fra sykkelturen med erfaringene fra sin livs- og trosreise. «Ali» ble født i det sørlige Iran for 30 år siden. Som seksåring ønsket han å bli imam, og han begynte å gå i den lokale moskeen hver dag. Fram til han var 15 var han en overgitt muslim. Hans shiamuslimske familie var begeistret. På videregående skole begynte han ivrig å studere islam for å nå målet om å bli imam, men etter 6 måneder var han frustrert. Han fant at islam var en død religion med mange regler. Han fant ikke den Gud han søkte.

Da «Ali» avsluttet islamstudiene, mistet han vennene sine. Familien tok avstand fra ham, og avgjørelsen hans ble ikke akseptert av samfunnet. Han var ikke muslim lenger, men hva var han da? «Ali» var alene og deprimert. «Jeg savnet min Gud, samtidig som jeg ikke trodde på ham,» sier «Ali». Hans far døde også, og savnet ble doblet. En fetter døde seks måneder seinere, og «Ali» ble enda mer deprimert. En lege ga ham medisin mot depresjonen, men den hadde ingen effekt.

Men på apoteket møtte han Reza som var kristen. Reza fortalte at han visste om en annen «medisin» som kunne hjelpe. «Ali» og Reza begynte å møte hverandre, og Reza fortalte om Jesus. I begynnelsen avviste «Ali» Rezas evangelisering. «Ali» trodde ikke lenger verken på Muhammed eller noen av de andre profetene som islam snakket om. Han trodde ikke på noe.

En helbredende bok

På ettårsdagen etter farens død var «Ali» veldig deprimert. «Jeg begynte å snakke til min døde fars sjel,» sier han. «Jeg falt i søvn. Da hadde jeg en drøm om en mann som kom til meg og ga meg en bok. ´Denne boken vil hjelpe deg,´ sa han. Neste gang jeg møtte Reza, fortalte jeg om drømmen, og Reza ble veldig glad. Han inviterte meg med til en av sine venner som ble kalt Peter. ´Gud har berørt deg,´ sa Peter. ´Du kan få denne boken av meg.´ Jeg begynte å lese, og det var som om hvert ord brant i hjertet mitt. Den var så fascinerende, og så snart jeg hadde avsluttet ett kapittel, måtte jeg begynne på det neste,» forteller «Ali».

Boken var Det nye testamentet. Dette var en levende bok som førte ham til en levende Gud. «Ali» ble kjent med Jesus og forsto at Jesus ville ha ham som venn. «Ali» sin psykiske helse ble også bedre for hver dag, og snart var depresjonen borte. Han ble med i en huskirke som Peter ledet. Der opplevde han støtte og kjærlighet, og alle kunne se helbredelsen som fant sted i «Alis» psyke.

Overvåking og arrestasjon

«Familien min så også at noe godt hadde skjedd med meg. Jeg ble en suksessfull person, og mange kom til meg for å høre hva som hadde skjedd. Nå var jeg ikke ensom og alene lenger,» forteller «Ali» med et smil. Sammen med de andre i huskirken begynte han å gå til narkomane og snakke med dem. Men en dag forsto de at alt de hadde foretatt seg, enten det var å samles til kristen undervisning eller det var å gå ut for å snakke med narkomane, var overvåket av politiet. Navnene deres var i politiets og myndighetenes papirer.

Reza ble arrestert. Akkurat da det skjedde, brakte «Ali» en venn til flyplassen. Da han kom tilbake til huset der de hadde sine kristne møter, sto det en hvit bil der. Ved siden av sto en mann med walkie talkie. «Ali» ble redd, og han fikk snart en telefon fra en av de kristne vennene som sa: «Kom ikke tilbake. Vi er arrestert og blir forhørt nå.»

«Ali» vandret rundt i byens gater. Laptop-en hans var i dette huset. Der var det mye informasjon og mange notater. Hva skulle han gjøre? Han slo av mobiltelefonen. Han kunne ikke ha kontakt med noen av vennene sine. Da han kom tilbake til arbeidskameratene sine, ville de vite hva som hadde skjedd. Han fortalte dem hele historien, og det førte til at noen begynte å tro på Jesus.

Til Norge

«Jeg forsto at jeg måtte komme meg bort,» sier «Ali». «På laptop-en min var det mye informasjon og oversikt over iranske kristne venner rundt om i verden.» En onkel, som faktisk er muslim, hjalp ham å flykte. Onkelen fant en kontakt som ledet «Ali» til fots over grensen til Tyrkia. Der fikk han flybilletter som tok ham til Bangladesh og videre til London før han kom til Norge. I Bangladesh og London var han kun på flyplassen. Ved ankomst Oslo søkte han asyl.

Innvandringsmyndighetene sendte «Ali» til Alta. Der ble han med i Frikirken og fikk god kontakt med pastoren, Trond. En annen pastor, Andreas, ledet «Ali» i kontakt med andre kristne iranere. To iranske menn kom til tro på Jesus gjennom kontakten med «Ali». «På Facebook diskuterte vi mye religion, og jeg skrev om det som hadde skjedd med meg,» forteller «Ali». I denne tiden tok «Ali» også bibelkurs og deltok på kristne leirer.

Etter at Ali hadde syklet fra Alta til Oslo ble han med i gruppen som samles utenfor den iranske ambassaden hver tirsdag for å demonstrere mot uretten i Iran, blant annet fengslingen av kristne og andre grupper. De er der selv om de vet at de blir overvåket.

Én uke etter at Ali kom til Oslo fra Alta fikk han brev fra UDI. Beskjeden var at han er ikke en offentlig kjent kristen i Iran og ikke har dokumentert forfølgelse der. «Du innvilges derfor ikke asyl i Norge.» Vennene til «Ali» sørger og er bekymret.

«Shirin»

En av «Ali» sine nære venner er «Shirin». De har kjent hverandre i noen få måneder. «Shirin» ble også født inn i en shiamuslimsk familie i Iran. Hun sitter ved siden av «Ali» på kafeen og tolker ham fra farsi til engelsk. «Ali» snakker ganske bra norsk, men ikke engelsk. For at alt han har å fortelle, skal bli forstått korrekt, er det best for ham å fortelle på farsi. «Shirin» har aldri tidligere hørt hele historien til «Ali», så hun bryter stadig ut i et «wow!» eller «praise Jesus!». Men «Shirin» sin egen historie er ikke mindre gripende. Mens hun forteller om Jesus, fylles øynene mange ganger av kjærlighets og takknemlighets-tårer.

Hun er født i Teheran. Hun var et nysgjerrig barn som stilte mange spørsmål. «Men 10 år gammel visste jeg at Allah ikke kunne være min Gud, og jeg sluttet å tro på ham. Jeg opplevde Allah som en grusom gud som bare plaget og straffet. Det var bare krav i koranen,» sier hun.

En ukjent gud

«Som tenåring begynte jeg å skape gud i mitt eget bilde, en gud som hjalp meg hvert minutt i mitt liv med alle ting. Jeg begynte å be til ham, en ukjent gud. Hver gang vennene mine og jeg skulle gjøre noe nytt, sa jeg til dem: ´La oss først be til Gud.´ De lo av meg, men jeg visste at det var en Gud som jeg enda ikke kjente. Vennene mine spurte også hvorfor vi skulle be når vi som muslimer ba foreskrevne bønner fem ganger om dagen. Men det jeg ba, var konkrete og personlige bønner for bestemte ting. Det var annerledes enn de muslimske bønnene. Vi hadde ikke for vane å be for maten hjemme, men jeg ønsket å takke ´den ukjente guden´ for de gode tingene han ga meg og de vakre tingene han hadde skapt.»

Det var ikke lett for «Shirin» å leve og tro slik i ungdomsårene, for faren var en streng muslim.

Som voksen begynte «Shirin» å arbeide som turistguide. Turister fra Amerika og Europa snakket ofte om Jesus, og «Shirin» lyttet til det de sa. Hun begynte å spørre dem om religionen kristendom. Egentlig var hun trøtt av religion, og hun ville ikke ha en ny. Hun ville bare bli kjent med Gud.

Iraner og kristen

En av «Shirins» kollegaer, Anaheedah, fortalte at var kristen. «Er du armener?» spurte «Shirin». Det var et naturlig spørsmål, for i Iran var tradisjonen og regelen at persere var muslimer og armenere kristne. «Nei, jeg er iransk kristen,» fortalte Anaheedah en overrasket «Shirin». «Hennes personlighet tiltrakk meg,» sier «Shirin». «Vi startet etter hvert vårt eget firma sammen. Hun ble min gode venn som hjalp meg med alle ting. Hun hjalp de fattige og viste et tjenersinn som jeg ikke hadde sett blant muslimer jeg kjente. Etter en tid begynte vi å lese bibelen og be i hjemmet hennes.»

«Jeg gikk ofte dit for å lære mer. En dag inviterte hun meg til en restaurant. Der delte hun vitnesbyrdet om sitt liv: 6 år tidligere hadde hun forlatt hjemmet sitt og begynte å bo på gaten. En dag kom en mann til henne med en blomst og fortalte at Jesus elsket henne. Livet ble berørt av Jesus, og hun begynte å tro på ham. Da hun fortalte om sitt nye liv til familien, kom moren, søsteren og broren også til tro på Jesus.

«Da Ahaneedah fortalte historien sin, gråt jeg. Jeg kunne ikke slutte å gråte, og jeg kjente en varme i hele kroppen. Jeg fortsatte å gråte hele dagen. Jeg klarte ikke å stå, så jeg knelte ned. «Jesus vil forandre ditt liv nå,» sa Ahaneedah og ga meg en bibel. Den har jeg ennå.

«Ahaneedah inviterte meg til bibelundervisning en torsdag. Undervisning var det pastor Rasoul som sto for. Etter undervisningen begynte alle å fortelle sine vitnesbyrd. Jeg ble på nytt varm i hele kroppen og begynte å gråte. Nå begynte alle å be for meg. Til slutt ba de en frelsesbønn, og jeg gjentok etter dem: ´Jesus, du ble korsfestet for mine synder.´ Alle kom og gratulerte meg.

«Etter dette var jeg som et nyfødt barn, full av energi. Jeg gikk på gaten og vitnet om Jesus. Til og med i turistgruppene fortalte jeg mitt vitnesbyrd. Mange flere kom til husmenigheten. Men vi måtte være forsiktige; vi forandret møtested og –tid hver gang.

«Min mor hadde vært veldig syk, og jeg hadde bedt til «min ukjente gud» for henne i to år. Hun hadde leddgikt og var innlagt på sykehus to ganger i året. I husmenigheten ba vi for henne i Jesu navn, og hun ble frisk. Siden har hun aldri vært på sykehus. Kristendom er ikke en død religion. Jesus lever!» sier «Shirin» med tårer i øynene. «Jeg elsker Jesus, og jeg opplever hver dag at han lever.»

I desember 2013 var menigheten samlet til julefeiring i huset til lederen. Plutselig stormet politifolk inn. De arresterte lederen, moren og søsteren hans. «Jeg fikk beskjed fra noen i menigheten om at jeg måtte forlate landet, ellers ville jeg også bli arrestert.»

«Shirin» kom til Norge. Her ble hun kjent med en iransk pastor som har tatt det norske navnet «Peter Dahlen». Han lyttet til «Shirins» personlige historie og spurte: «Vil du bli døpt?» «Shirin» var så glad. Den 18. mai 2014 ble hun døpt. Straks etter dåpen fikk hun melding fra norske utlendingsmyndigheter at hun ikke fikk opphold i Norge, men skulle sendes til Tsjekkia. Etter det levde «Shirin» en tid i skjul. Hun hadde ingen penger. «Men Gud har gitt meg penger, mat, hus og venner,» sier «Shirin» og forteller mange historier om små mirakler. «Jeg ser at Jesus lever og omfavner meg. Jeg opplever Jesus hver dag,» sier hun med et stort smil.

Vi holder hverandres hender over bordet, og jeg takker og ber til Gud for dem. Hadde vi vært muslimer, kunne ikke to menn og en kvinne ha holdt hverandres hender. Men nå er vi kristne søsken. Etter bønnen sier jeg: «Jeg skal kjempe for dere.» «Vi trenger ikke å kjempe,» svarer «Shirin», «for jeg vet at Jesus kjemper for oss.» Det er vanskelig å ta farvel med disse to nye vennene, men vi reiser oss og klemmer hverandre på ekte iransk vis. Vi går fra hverandre i hver vår retning, men snur oss og vinker. Vi gleder oss til vi skal møtes igjen.

Hva skjer nå? Jeg skal snakke med advokaten til Ali. På den ene siden vil jeg som kristen bror kjempe for at disse to ikke skal returneres til forfølgelse. På den annen side vet jeg at å bli forfulgt som kristen ikke skal betraktes som noe unormalt. Hele Det nye testamentet vitner om at etterfølgelse av Jesus kan føre til forfølgelse. Men kan vi akseptere at norske myndigheter sender noen til forfølgelse? Mitt svar er nei.