Ung tunisisk kirke finner sin vei

Går vi tilbake til de første århundrene etter Kristus, var der en voksende pulserende kirke i Nord-Afrika, og det var i denne regionen Bibelen ble kanonisert. I dag er Nord-Afrika, om vi ser bort fra Egypt, nesten helt islamsk. Slik har det mer eller mindre vært siden araberne invaderte regionen i det syvende århundre. Selv da Marokko, Tunisia og Algerie var franske kolonier og det ble etablert kristne kirker, fortsatte de innfødte å være muslimer.

De siste 30-50 årene har kirken i Nord-Afrika sakte men sikkert vokst, særlig i Tunisia og Algerie. Dette på tross av restriktive lover om gudstjenester og konverteringer, samt press fra familiemedlemmer, radikale og samfunnet som helhet. En viktig grunn til veksten er kristent satellitt-TV og tilgangen til internett.

Oppfinnsom kirke

Mustapha (29) er en av de engasjerte lederne i den unge tunisiske kirken, som for det meste består av første- og andre-generasjons kristne. Kirken i Tunisia startet fra scratch. I denne regionen er det svært få kirker, om noen i det hele tatt, som er eldre enn 40 år. Det har ikke vært erfarne skuldre de kunne lene seg på, ingen fotspor å gå i eller erfaringer om hvordan man bygger en kirke.

I likhet med mange andre kirker i Nord-Afrika, startet Mustaphas kirke som en husmenighet. Senere fikk de tillatelse til å benytte en forlatt kirkebygning.

«For oss i Tunisia er det noe helt nytt å kunne ha sin egen kirke,» forklarer Mustapha. «I begynnelsen var vi på det meste seks til åtte personer. Men Herren har arbeidet sammen med oss, og nå er vi oppe i 90 medlemmer. Kirken består av flere par og vi har barn i ulike aldersgrupper. I dag er alle generasjoner representert.»

I følge Mustapha er den største utfordringen å bygge en kirke som passer inn i deres unike kontekst og situasjon.

«Vi lever midt i forfølgelsen og blir avvist av samfunnet. Vi har ikke noen maler å arbeide etter, eller modeller å følge. Så vi lager vårt eget system når det gjelder administrasjon, teologi, undervisning, kurs, disippelgjøring og forkynnelse. Alt er opp til oss.»

Å komme inn i en annen verden

En annen utfordring for den nye kirken i Nord-Afrika er at de fleste troende kommer fra muslimsk bakgrunn. Konseptet «kirke» er derfor helt nytt for dem og ikke så lett å forstå.

«I den muslimske verden kjenner folket til moskéen. Det er stedet man går for å be, og for å gjøre sine religiøse plikter. Med den bakgrunnen kommer konvertittene til kirken, og de ser på den som et sted hvor man bare ber standardiserte bønner. På denne bakgrunn overgir ikke folk seg så lett til en menighet,» forteller Mustapha og fortsetter:

«De forstår ikke at de er del av kirken og at kirken handler om mennesker, om tjeneste, om å gi og ikke bare om å ta imot.»

De nye kristnes islamske bakgrunn virker også inn på deres holdning til Bibelen. De har lett for å se med samme øyne på Bibelen som på Koranen: En bok med lover om religionen deres, og ikke en bok som angår dem personlig.

«I islam handler det ikke om å oppdage hva Gud ønsker for ditt daglige liv,» forklarer Mustapha. «I den kristne troen er det annerledes: Du trenger å ha et forhold til Bibelen, slik at den kan forvandle ditt liv. I møte med Guds Ord handler det ikke bare om å lytte eller legge Bibelen under hodeputen før du skal sove. Du må kjenne Ordet og ha et virkelig forhold til det.»

Står sammen med den unge kirken

Utfordringen for den tunisiske kirken er å være kirke i en tunisisk kontekst. Lignende utfordringer er det for kirken i Algerie og Marokko. Åpne Dører står sammen med den unge kirken i Nord-Afrika. Vi kjenner viktigheten av Ordet for den troende; derfor leverer vi Bibler og kristen litteratur til så mange kirker som mulig. Vi tilbyr disippeltrening, der vi motiverer deltakerne til å lese og studere Bibelen.

Mustapha avsluttet nylig undervisning som Åpne Dører tilbød kirkeledere fra Nord-Afrika. Han uttrykker begeistret: «Opplæringen var enestående. Vi trenger å lytte til andres idéer for å bli inspirert. Gjennom andres erfaringer får vi hjelp til å bygge vår egen kirke, særpreget av vår identitet.»