Traumehjelp til terrorofre

På kysten i Kenya ligger Mpeketoni, en by med rundt 50 000 innbyggere. Det er et sted hvor intens skjønnhet og grusom smerte møtes.

Mpeketoni ligger nær stranden, og med sin frodige vegetasjon er den et spektakulært syn. Men i 2014 angrep Al-Shabaabs islamske militante byen og flere landsbyer i nærheten. 92 mennesker ble drept.

Grace, en kristen kvinne i 20-årene fra Mpeketoni, ble vitne til de traumatiske effektene angrepene hadde på både unge og gamle. Men hun har også sett hvordan Herren har brakt helbredelse.

Grace var hjemme da Al-Shabaab angrep. I lengre tid hadde de vært aktive i dette området, i et forsøk på å fjerne kristendommen og introdusere en radikal form for islam. Likevel kom angrepet totalt uventet.

«Rundt klokken 20:30 kom svigerinnen min og fortalte at landsbyen sto i brann. Min far gikk mot sentrum av byen for å se hva som skjedde. Like etterpå så jeg en matatu (minibuss) kjøre i retning av byen, uten lys. Så hørte jeg geværskudd.»

Den 15. juni 2014 utførte militante al-Shabaab to angrep på Mpeketoni og en nærliggende landsbyen Poroko. 52 mennesker ble drept. Angrepene utpekte alle som ikke kunne muslimske bønner utenat og drepte dem på stedet før de ødela hjem deres. Foto: Åpne Dører.

Traumer over alt

Grace løp inn i bushen for å gjemme seg, sammen med sin mor og sin gravide svigerinne. Etter flere skremmende timer gikk de hjem. Da fikk de vite at minibussen de tidligere hadde sett, ble kjørt av angriperne, og at de hadde skutt faren hennes.

«Vi fant ham liggende i veikanten, såret og med store smerter. Det var utrolig at han var i live i det hele tatt. Det var ikke mulig å få ham til sykehus før dagen etter,» forklarer Grace.

«Nå er min far redd hele tiden. Hvis han går på veien og det kommer en buss, er hans første innskytelse å gjemme seg.»

Mens angrepet pågikk, var bror til Grace i sentrum av byen. Han skjulte seg på et tak sam-men med noen venner, der han kunne se hvordan ekstremistene skjøt og slaktet ned mennesker. Morgenen etter hjalp han politiet med å bringe de døde til likhuset.

«Blant de drepte var en av vennene hans. Sist de så hverandre, var i kirken dagen før. Han var nygift og konen hans var gravid. Min bror var tapper og ‘tok det som en mann’, men det var en ubeskrivelig vond opplevelse. Siden da har boren min følt på sterk frykt. Som en følge av dette har han vurdert å legge ned forretningen; for å slippe å måtte dra hjemmefra tidlig om morgenen og komme hjem sent på kvelden.»

Grace la ikke bare merke til spor etter traumer i sin egen familie. Hun så følgene over alt, også i kirken, der oppmøtet sank radikalt.

«Det var mye frykt blant kirkemedlemmene og barna deres. Hvis et bildekk eksploderte, løp barna til foreldrene mens de skrek: ‘Al-Shabaab kommer. De kommer til å skyte oss!'»

Åpne dører gjennomførte traumaseminarer og ba barn om å tegne det de husket. Foto: Åpne Dører

Sinte barn

Etter angrepet holdt Åpne Dører et traumekurs for kirkeledere og søndagsskolelærere. Grace ble med på kurset, og fikk blant annet lære hvordan hun kunne bruke ulike former for kunst og leker i traume-behandlingen. På den måten kunne Grace skape trygge omgivelser, for å få barna til å dele sine opplevelser.

Kursdeltakerne bruk-te sin kunnskap i arbeid med 30 barn mellom 6 og 12 år som hadde opplevd Al-Shabaab-angrepene. Noen hadde sett fedre og brødre dø, mens kvinnene ble spart.

Mange barn måtte flykte sammen med familien, og i dagene etter angrepet holdt de seg skjult i bushen under fryktelige forhold. Andre barn fikk sekundære traumer bare ved å høre om de brutale angrepene fra voksne eller gjennom mediene.

«Et av barna jeg arbeidet med, tegnet et hus som sto i brann og en person som skjøt på noen andre. Et annet barn tegnet noen som lå på bakken med blod over alt, og en mann med gevær stående ved siden av. Barnet kunne til og med huske eksakt hvilken dag dette skjedde. Hans eldre fetter ble skutt i angrepet,» forteller Grace.

«Etterpå snakket vi om bildene. Selv om mange av barna uttrykte ønsker om å hevne seg på angriperne, så prøvde jeg forsiktig å si at det er Guds kamp, ikke vår. Vi må overlate til Gud å kjempe for oss. Vi har virkelig sett helbredelser skje gjennom dette. Etter kurset så jeg barnas sinne avta mer og mer.»

Sterkere enn noen gang

Noen år senere forteller Grace til Åpne Dører at hun har sett hvordan Gud har latt det komme noe godt ut av en forferdelig situasjon.

Hun har sett en positiv utvikling i tjenesten blant barna. Etter søndagsskolen pleide barna fra Grace's kirke å ha fri og leke utenfor kirken, eller gå hjem. Nå deltar barna i gudstjenesten etter at søndagsskolesamlingen er ferdig.

«De har fast plass i kirken der de sitter sammen med søndagsskolelærerne. Pastoren har et tema for barna i gudstjenesten, og de vet at de hører til og er viktige. De er morgendagens menighetslemmer, misjonærer og pastorer.»

Mange mennesker har også kommet til tro etter angrepene.

«Angrepene har fått mennesker til å tenke gjennom livet og hva det ville ha betydd om de hadde dødd før de fikk sin sak med Gud i orden. Mange har tatt imot Jesus, både menn og kvinner, unge og eldre.»

Grace tror at angrepene også har ført til enhet.

«Før angrepene var det mangel på fellesskap mellom kirkene. De tenkte ikke over at de trengte hverandre. Men etter angrepet samarbeider vi mye mer, også vi søndagsskolelærere.»

Herren har, delvis gjennom Åpne Dørers traumeromsorgs-arbeid, bragt helbredelse til barna som var vitne til drapene. Disse tegningene viser forskjellen på følelsene i et barn kort tid etter angrepet, og da vi kom tilbake for å evaluere arbeidet. Foto: Åpne Dører

Marerittene sluttet

En tid etter traumekurset for barn, kom medarbeiderne fra Åpne Dører tilbake for å se på virkningene av arbeidet. De ble oppmuntret av samtaler med barna. En av disse var med 12 år gamle Jackson:

«Da angrepet skjedde, var det røde skyer over byen. Like etter ringte min tante og sa at byen var under angrep. Jeg ble veldig redd. Vi sov ikke den natten. Om morgenen fulgte jeg med pappa til byen for å se hva som hadde skjedd. Det var grusomt!»

Jackson beskriver detaljert hvordan mennesker ble slaktet ned. De vonde minnene påvirket ham:

«Fordi jeg drømte om alt det vonde jeg hadde sett, fikk jeg ikke sove. Jeg ba Gud fjerne disse vonde bildene fra tankene mine. Jeg ba helt til jeg sovnet igjen.»

«Etter angrepet var folk veldig redde, og vi fortsatte å løpe hjem fra skolen på grunn av rykter om at skolen ville bli angrepet. Noen elever gråt, og når vi spurte dem om hva som var galt, sa de at de gråt fordi en nær slektning hadde blitt drept. Det var en trist tid,» husker unge Jackson.

«Mennesker fra Åpne Dører kom for å hjelpe oss, og de oppmuntret oss til å stole på Gud. Det hjalp meg virkelig, og jeg begynte å føle meg bedre. Men jeg gråt den første dagen. Læreren snakket med meg og ba sammen med meg. Da sluttet marerittene.»

Jackson forteller at han noen ganger snakker om angrepet med de andre på søndagsskolen.

«Jeg vil fortelle de andre det som lærerne fortalte oss. Hjemme har jeg også fått hjelp gjennom min mor, ved at hun har snakket og bedt sammen med oss.»

Be:

• Be om Herrens beskyttelse for kristne på Kenyas nordøstre grense og i kystområdene. De møter mye press for sin tro på Jesus Kristus. Be om at de må være i stand til å overvinne frykten med kjærlighetens ånd.

Åpene Dører var tilstede

Åpne Dører har vært involvert og tett på kirkene i Mpeketoni-regionen.

Allerede før angrepet sponset vi to teologiske seminar. Da angrepet startet 15. juni, ble Åpne Dører varslet av lokale kirkeledere. Et team ble umiddelbart satt sammen og sendt ut. De brukte tid med de kristne i byen, samlet tilgjengelige pastorer til bønn, og deltok i begravelser. De skaffet nødhjelp og telt til internt fordrevne som hadde flyktet og sov under åpen himmel.

Den følgende måneden ledet Åpne Dører et rådgivningsteam i traumebehandling. Teamet bestod av stab og 11 frivillige som besøkte så mange innbyggere som mulig, for å debriefe dem. Pastorer ba om opplæring til søndagsskolelærerne for å hjelpe barna som hadde vært vitner til angrepene.

I mars 2015 hadde et Åpne Dører-team opplæring for 20 søndagsskolemedarbeidere i Mpeketoni. Her fikk de lære hvordan de kan behandle de traumatiserte barna som de har kontakt med i sin tjeneste.