5 min lesing
Til Russland med kjærlighet - Utdrag fra boken ‘Guds Smugler’
Neste morgen sto Hans vakt mens jeg gjorde et nytt forsøk på å pakke bibler ut av bilen. Jeg var halvveis i haugen da Hans plystret nasjonalsangen, og jeg visste at vår venn i den grønne uniformen var der igjen. Med et sukk begynte jeg på morgenkaffen.
«Kaffen er klar!» ropte jeg til Hans. Han kom og fikk en kopp iskaldt vann. «Er han her igjen?» «Like nysgjerrig som i går. Han mistenker noe. Hvor mange har du pakket ut?» «Fire.» «Vel, det får holde. Putt dem i veskene våre og la oss komme oss avgårde.» Det var ikke kriminelt å ha egen bibel, men det var ulovlig å selge smuglergods, og det var farlig å gi inntrykk av at man holdt på med noe slikt. Så vi gikk nedover gaten mot bussholdeplassen med fire bibler i KLM-veskene våre. Akkurat klokken ti kom vi til kirken og satte oss på en benk og ventet. Halv elleve begynte vi å bli litt nervøse og tenkte vårt. Kvart på elleve hørte jeg en stemme bak meg.
Venter dere på noen?
«Hallo, bror.» Jeg snurret rundt. Det var ikke mannen fra Sibir, men Ivanhoff, pastoren jeg hadde møtt forrige gang i Moskva. «Venter dere på noen?» «J -e- ja. En vi traff her i går kveld.» Ivanhoff tidde litt, så sa han lavt «Jeg var redd for det, ja. Vennen deres fra Sibir kan ikke komme.» «Hva mener du med det, kan ikke komme?» Ivanhoff så seg rundt. «Mine venner, det er hemmelig politi på alle gudstjenester. Det er noe vi regner med. De har sett at dere møttes og snakket sammen, så derfor kan han ikke komme. Han har fått ‘tiltale’. Men dere har med noe til ham?» Jeg så på Hans. Kunne vi stole på Ivanhoff? Han vred litt på seg og nikket nesten umerkelig. «Ja, fire bibler i disse veskene.» «La meg ta dem, jeg skal sørge for at han får dem.» Hans og jeg kikket såvidt på hverandre igjen. Men vi tok dem opp av veskene og lot ham overta dem, innpakket i avispapir. Jeg ba om Guds beskyttelse og kastet meg ut i det, det fantes ikke andre måter: «Er det noe sted hvor jeg kan preke?» «Preke?» «Vel, for å være ærlig, dette er ikke de eneste biblene vi har». Ivanhoff hev etter pusten. «Hva mener du? Ikke snakk så høyt. Hvor mange bibler har dere?» «Over hundre.» «Du tuller.» «De er i bilen vår på campingplassen.» Ivanhoff tenkte seg litt om. Så, uten et ord, tok han oss med nedover en lang korridor, og der den rundet et hjørne stoppet han, la biblene på gulvet og holdt hendene ut med håndflatene ned. «Ser dere disse neglene?» Vi stirret på noen fingre med alvorlig skadde neglerøtter. «Jeg har sittet i fengsel for min tro,» sa han. Og dette var mannen som hadde sagt til de unge gjestene at det ikke fantes religiøs forfølgelse i Russland! «Jeg må være ærlig med dere, jeg kan ikke gjennomgå dette igjen. Jeg kan ikke hjelpe dere med disse biblene.» Jeg kjente en sterk sympati med mannen. «Jeg forstår det, vi dømmer deg ikke. Men kanskje du vet om noen andre som kan være villige?» «Markov. Jeg skal avtale med ham om å leie en bil, så kan han møte dere foran GUM-senteret presis klokken ett… - men vær forsiktig.» Hans pekte på biblene på gulvet. «Hva med disse? Risikerer du noe hvis du tar dem med deg?» Ivanhoff smilte, men øynene var like triste som før. «Fire bibler er ikke noen alvorlig økonomisk forbrytelse. De er verd fire hundre rubler. Hvor lang er fengselsstraffen for fire hundre rubler? Høyst fire måneder? Men hundre bibler! De er verd ti tusen rubler her i Moskva, mye mer enn i provinsene. Tenk deg pornografisk litteratur for ti tusen rubler! Oj, en mann kunne -» «Pornografi?» sa Hans og jeg samtidig. «Hva har det med oss å gjøre?» «Ingen ting, bortsett fra hvis dere blir arrestert, så blir dere anklaget for å selge det.» Og, som på et gitt signal snudde han på hælene, snappet opp bøkene på gulvet og forsvant raskt med ekkoet av klikkende sko etter seg i korridoren.
Bibler på Den røde plass
Samme dag svingte vi opp foran GUM-senteret klokken ett. Knapt hundre meter bortenfor sto en bil parkert. En mann kom gående og kikket vaktsomt på oss gjennom bilvinduet i det han gikk forbi. Så kom han tilbake igjen. «Broder Andreas?» «Det er Markov? Jeg hilser deg i Herrens navn,» sa jeg. «Vi skal gjøre noe veldig modig,» sa Markov, som snakket fort. «Vi skal overta bibler to minutter fra Den røde plass. Ingen kommer til å mistenke noe på et slikt sted. Det er en genistrek.» Denne broderen var åpenbart mer genial enn meg. Jeg likte ikke det jeg hørte. Han førte oss til en gate to minutter fra Den røde plass. En høy mur gikk langs den ene siden av gaten, men det var bolighus på den andre siden, og innenfor vinduene var det sikkert noen nysgjerrige øyne. «Du må jammen be,» sa jeg til Hans idet jeg parkerte bak bilen til Markov. Hans ba høyt mens jeg stablet bibler i kartonger og sekker. Markov åpnet bakluken, og biblene ble fraktet åpenlyst, runde etter runde på det travle fortauet. Så ga Markov seg tid til en kort håndhilsen før han startet bilen. «Allerede i løpet av neste uke skal disse biblene gis til pastorer over hele Russland.» Så kjørte han sin vei. Jeg kikket på Hans. Han ba fortsatt, men smilte også. Nå hadde vi fullført den delen av oppdraget. Vår venn i grønn uniform kunne glane så mye han ville. Bortsett fra den ene kartongen med ukrainske bibler, så var bilen tom.
Hans ba høyt mens jeg stablet bibler i kartonger og sekker. Markov åpnet bakluken, og biblene ble fraktet åpenlyst, runde etter runde på det travle fortauet.
