Påske – trengsler og Guds suverene seier

Israels påske minner ikke bare om triumfen etter at de ble berget fra egypterne. Kirkens påskefeiring handler ikke bare om Jesu seier over døden.

Det var en fryktelig tid for Israel i Egypt etter at farao hadde bestemt seg for å stanse israelittenes truende vekst. Alle guttebarn skulle drepes. Resultatet ville bli opphør av eksistensen til Israels folk. Ett barn ble reddet: Moses. Han skulle bli Israels befrier, men kampen ble uhyre intens. Det lukter svidd av striden mellom Moses og farao. De representerte hver sin makt, Gud og djevelen. Da Moses endelig fikk dra med folket, satte farao inn sitt siste angrep. Israels folk tenkte at deres siste time var kommet, men Gud reddet dem på mirakuløst vis. Den seieren og frelsen har Israels til alle tider feiret som sin viktigste høytid.

Kirkens påske er til minne om det Jesus gjorde til vår frelse. I dagene og timene som ledet fram til dramaet på langfredag, virker det som om alle i maktposisjoner samlet seg mot ham. Fariseerne som var forbilder for en stor del av folket, øverstepresten som ledet den religiøse eliten, kong Herodes og hans soldater, alle så ham gjerne død. Representanten for den romerske verdensmakten, Pontius Pilatus, ga etter for presset og lot Jesus bli torturert og dømt til døden. Soldater førte Jesus til Golgata og korsfestet ham. Alle disse ble redskaper i hendene på Guds fiende. Da Jesus hang der hjelpeløs, kunne de ha ropt i triumf: «Det er fullført!» Men det var i stedet Jesus som ropte «Det er fullbrakt!» Selv om det så ut som et fullstendig nederlag, kunne han proklamere seieren. Han visste hva som skulle skje. Et par dager senere sto han opp i triumf. Det var ikke bare øversteprestene og de romerske soldatene som skalv den dagen. Det gjorde også djevelen og hele hans onde åndehær.

Jødene

Jødenes historie inneholder så mye lidelse at det kan oppleves vanskelig å tro at de er Guds utvalgte folk. Men vi kan snu på det og si: Jødenes lidelser vitner nettopp om at de er Guds folk. Hvorfor skulle fienden ellers sette så mye inn på å gjøre gjentatte forsøk på å utrydde dem? Men aldri har Gud tillatt at Israel ble utryddet. Aldri skal dette folket gå til grunne. Tvert imot, de skal være et lys for verden.

Perspektiv

Vi må ha med dette perspektivet i dag, for ellers kan vi synke ned i fortvilelse. Kristne rundt om i verden opplever forfølgelse som aldri før. World Watch List fra Åpne Dører forteller at det er et globalt fenomen. Land etter land kommer på listen, og forfølgelsesdrivkreftene blir flere og mer aggressive. I Europa har vi fått det tett innpå oss gjennom de tusener av tidligere muslimer som kommer til tro på Jesus. De søker beskyttelse, men sekulære myndigheter, domstoler og andre forstår ikke hva det betyr å ha fått Jesus som sin frelser og beste venn.

Seieren

Men akkurat som det er med høytidene Bibelen beskriver, så skal det til sist bli seier. De romerske keiserne ville ødelegge den kristne kirke, men etter 300 års forfølgelse var det kirken som seiret. Kommunistregimene ville knekke kristendommen, men i stedet var det deres egen ideologi som ble plassert på museum. Mao forfulgte, arresterte og drepte kristne, men i løpet av hans kulturrevolusjon økte tallet på kristne fra fem til femti millioner. Den shiaislamske revolusjonen i Iran forfølger Jesu venner, men kirkeveksten er så stor at det ikke er plass til alle nye kristne i fengslene. Hindufundamentalister i India og Nepal kjemper med alt de har for å stanse veksten i antall kristne, men kirken vokser og vokser. Organisasjonen for islamske stater i Afrika har «vedtatt» at Afrika skal bli det første islamske kontinentet, men antall kristne bare vokser, og ikke minst er det et stort antall muslimer som blir kristne.

Kirken vinner

Vi kan ikke forstå alt dette uten å erkjenne at det er en åndskamp der Gud til sist vinner. Slik Jesus Kristus gjorde i påsken. Likeså sterkt som vi bekjenner Jesu oppstandelse, bekjenner vi Kirkens seier. «Mer enn seier» som apostelen Paulus uttrykker det. Derfor fortviler vi ikke.