Merethe Kjelby – Jeg vil bruke min frihet til å løfte stemmen for de som ikke selv kan tale

«Da jeg så kontrasten mellom kvinner i den forfulgte kirken og den friheten jeg selv har, trodde jeg først ikke at det var mulig. Men så begynte jeg å engasjere meg og innså at det er en realitet.» Dette sier Merethe Kjelby, avtroppende leder for kvinnearbeidet i Åpne Dører.

Etter mer enn ti år i Åpne Dører har Merethe begynt i ny jobb, men engasjementet for de forfulgte har ikke sloknet av den grunn. I mars er hun med på å lede engasjement for forfulgte kvinner i 8. mars­toget i Oslo.

I 2018 kom Åpne Dører internasjonalt med en rapport som viser at forfølgelsesmønsteret for kvinner er annerledes enn for menn. Mange kvinner opplever dobbel forfølgelse. Ut fra kul­turen de lever i, som undertrykker dem fordi de er kvinner, i tillegg forfølges de for sin tro.

KVINNER HAR ULIKE ROLLER

«Mange opplever forfølgelse i morsrollen. Da jeg var på en reise til Indonesia, ble jeg hentet på flyplassen av en feltarbeider som kom rett fra et hjemmebesøk hos en ung kristen kvinne. Mannen hadde tatt deres 3 måneder gamle baby og reist fra henne. Han var muslim og mente at hun ikke var skikket til å være mor, på grunn av sin kristne tro», forteller Merethe. Mange kvinner opplever nettopp dette, å bli fratatt barna.

Hun har møtt flere kvinner som må velge mellom ektefelle og hus, og å bo på gaten. Ektemannen har gitt ultimatumet: Meg – eller Jesus? Spesielt i Etiopia møtte Merethe flere som stod i denne situasjonen, og valgte Jesus.

Kvinner kan bli forfulgt som døtre – bli kastet ut hjemmefra, forsøkt tvangsgiftet og tvangskonvertert, eller drept av mennene i familien. Døtre av kristne ledere har opplevd å bli gjengvoldtatt eller kidnappet av dem som ønsker å ramme foreldrene.

Merethe forteller om sterke møter med for­ fulgte søstre. «Jeg husker spesielt en enke med 7 barn. Hun og søsteren bodde sammen som eneste kristne i landsbyen. De ville plante menighet. De sultet og bodde kummerlig. Livnærte seg på dyrking av grønnsaker. Folk tok u-sving og ville ikke handle med dem på grunn av deres kristne tro. Dette var en del av deres hverdag. Disse kvinnene hadde likevel slik en glede! Jeg - i min komfortable situasjon - blir ikke så lutret som dem. De var på en måte i en ildovn. Ble prøvd, og ble stående.

De var oppe om natten og ba for oss som kom fra Skandinavia. Tenk – de ber for oss! Det gjør meg så ydmyk»

GUDSBILDE

Merethe opplever at forfulgte kristne har en stor Gud. Bønnelivet deres karakteriseres av inderlighet og overgivelse, og de er fokusert på Jesus, og ikke det som skjer rundt. Ikke om noen har ny kjole, eller hvordan man ser ut. «De er rike på en annen måte enn oss, og det virker ikke som de savner så mye de materielle godene vi har. At de bor i et skur uten strøm, snakker de ikke om en gang. De er takknemlige for livet, selv om de har sine tunge stunder og trenger vår støtte! I møte med dem både gråter og ler vi sammen. Og vasker hverandres føtter. Jeg vet at jeg har søstre i flere verdensdeler som ber for meg. Det er en enorm rikdom.»

De fleste forfulgte kristne blir ikke martyrer. Men de lever i konstant usikkerhet: Når blir min butikk vandalisert, når blir barnet mitt banket opp på skolen, vil barnet mitt få en utdannelse? Vil jeg miste jobben?

«Forfølgelsen skjærer tilværelsen inntil beinet, er det en som har sagt. Denne innsikten hjelper meg å prioritere og sortere. De lever enkle liv, og er så frimodige.» Merethe understreker hvor viktig det er å gå avsides med Jesus og holde seg nær til Ham. Det er noe vi alle må gjøre, enten vi bor i Norge eller Midtøsten. «Vi kan stole på at Han har bruk for oss der han har plassert oss. Stien kan være smal også her i Norge. Dersom vi går ‘all in’ fører også det til offer for oss.»

LETT Å GÅ I ULIKE GRØFTER

«Det er viktig å ikke idyllisere, forfulgte er bare vanlige mennesker. De har ikke vinger. Men mange av dem kommer nok til himmelen før de har tenkt. De har et evighetsperspektiv på livet som utfordrer meg til å heve blikket. Så må vi heller ikke svartmale deres situasjon – da klarer ikke norske kristne å ta det inn. Vi har mye å lære: For dem er ofte kirken et treningsstudio der de trener for å kunne stå i en åndskamp utenfor kirken. De har en nød for sine ikke-kristne landsmenn som jeg savner i Norge.»

Noe av det viktigste Merethe har lært, er å bruke den friheten hun har. Det har ført til et engasjement for å være tilstede med troen i det offentlige form. Først i form av fakkeltog for forfulgte kristne, de siste årene også i 8. mars­tog.

Begrunnelsen er: vi trenger å være en stemme for de som ikke selv kan bruke den. Og – vi vil være lys og salt i vårt eget land.

«Det er viktig at vi inntar det offentlige rommet. Som troende kan vi fort bli marginalisert. Dersom ikke vi tar vår plass, vil andre ta den. Vi har ikke noe å skamme oss over. En forfulgt kristen kvinne fra Eritrea sa: Dersom dere slutter å skamme dere, kan det bli vekkelse i Norge.Vi trenger å påvirke kulturen. La det bli en kultur for å bruke den friheten vi har!»

ENGASJER DEG