Men Jesus sa: Far forlat dem, for de vet ikke hva de gjør!

Når jeg ble jult opp, og det skjedde ganske ofte i den perioden jeg var i fengsel, kjente jeg først en bitende smerte, men så ble jeg overveldet av en annen følelse som visket smerten bort: medynk for mannen som slo meg.

Under forhøret så jeg på min forhører som en som var kommet på ville veier. Jeg syntes synd på moren hans, og lurte på hvordan faren hans var, som hadde gjort ham til et slikt monster. Jeg kjente sorg over å være sammen med et menneske, skapt av Gud, som bevisst gjorde andre så mye vondt.

Så ble jeg overrasket. Midt i smerten tenkte jeg: jeg burde være sint, men det er jeg ikke. Alt jeg ønsker er at denne mannen må bli frelst. Jeg hadde brukket tre ribben, brukket handledd, to av tennene var slått ut, og nyrene fungerte dårlig. Likevel ønsket jeg av hele mitt hjerte at han måtte finne Kristus, og få ta imot Hans tilgivelse.

Det menneskelige er å bli redd og sint. Dette var overnaturlig. Det var ikke av meg selv, men Kristus i meg. Slik var det for Jesus Kristus. I Luk 23,24 sier han det direkte fra korset, under forferdelige smerter: «Far forlat dem, for de vet ikke hva de gjør!». Ingenting er som å vite at man opplever noe av det samme som Kristus. Det er derfor det å lide kan regnes som en glede og et stort privilegium.

BE

• Be Gud fylle deg med vilje og evne til å tilgi, og hjelpe deg til å elske dem som har gjort vondt mot deg.
• Be om nåde for de som forfølges, til å tilgi og elske ugjerningsmennene, slik at Guds kraft kommer til syne midt i den tøffe situasjonen.