Lærdom fra Kina: Gjør det beste ut av korona-krisen

Ingen kan kalle koronaviruset en velsignelse – det er rett og slett for mye lidelse forbundet med det. Likevel lærer Bibelen oss å se på hva som skjer på jorden gjennom «himmelske briller». Med andre ord: Ser vi på det som skjer gjennom våre egne øyne eller gjennom Guds?

Hvordan kan vi se det samme som Gud ser? Ved å be om at Han gir oss sitt hjerte, slik at vi kan innrette vår tankegang etter Hans. Alt Gud gjør handler om å etablere sitt kongerike på jorden. Han elsker når mennesker åpner seg opp for Ham og Hans ord, når mennesker tar sjanser for Ham, når mennesker gir omsorg til andre, spesielt de svake og sårbare.

Pastor Huang Lei leder en menighet i Wuhan, Kina, selve stedet hvor COVID-19 brøt ut. Krisen har tvunget menigheten hans til bare å møtes på nettet men også … å være menighet istedenfor å drive menighetsaktiviteter.

Pastor Huang Lei forteller:

«For det første, så har vi mer enn 50 grupper. Nesten alle gruppene møtes på internett. Gruppene ber sammen, studerer Bibelen, deler liv, og lovpriser Gud sammen. Mer enn 30 av gruppene bruker to timer sammen hver dag. Det er langt oftere enn vi pleier under normale omstendigheter.»

«Slik situasjonen er nå, så har vi mer tid til overs, alle er hjemme, så det gjør det mulig å gjøre dette. Vanligvis har vi gruppemøter ukentlig, men nå “møtes” vi hver dag, noen ganger mer. Våre eldre og funksjonshemmede har uttrykt takknemlighet til Herren og er svært glade for muligheten til å møtes på nett. Før dette følte de seg utenfor og var ofte alene hjemme, som om de var utestengt. Nå gleder de seg over fellesskapet med sine brødrene og søstrene mer enn noen gang. Litt etter litt har de blitt aktivt med på de nettbaserte bønnemøtene.»

«For gruppeledere og diakoner har vi nettmøter omtrent to ganger i uken. Før pleide diakonene å møtes en gang i måneden. Nå har vi doblet det. Jeg tror dette bringer oss nærmere hverandre. Vi ber sammen, deler informasjon og gjør beslutninger sammen. Viruset kan ikke stoppe oss».

«En annen ting er at vi ber sammen med andre pastorer i Wuhan to ganger i uken og deler informasjon med hverandre. I tillegg til det, ønsker vi å knytte oss til pastorer på tvers av Kina på samme måte. Slik er situasjonen akkurat nå.»

«Angående prekener, så er det selvsagt vanskelig for oss å tale til hver enkelt familie, og møte dem personlig. Undervisningen i vår menighet består av at vi betjener menigheten trinnvis. Til vanlig preker og underviser diakonene og lederne for gruppelederne, som videre leder tre til ti grupper.»

«De igjen vil forkynne for gruppelederne, og gruppelederne forkynner deretter til sine grupper. I denne tiden oppmuntrer og betjener jeg diakonene annenhver dag, og snakker individuelt med dem gjennom telefonsamtaler og Facebook, for å kjenne deres situasjon og oppmuntre dem. Og de gjør det samme.»

«Vi ber dem holde relasjonene varme og ha kontinuerlig kontakt med husfellsskapene, slik at alle kjenner seg inkludert og ivaretatt, og at kommunikasjonen ikke stopper opp. Det er to pastorer og sju diakoner i menigheten. Pastorene byttes om å dra til menigheten og spille inn videoer. Hver dag blir det postet en video på vår sosiale plattform og på menighetens offisielle hjemmeside. Slik at alle som tilhører menigheten kan se en preken.»

«Det er som om vi har både søndagsgudstjeneste og forkynnelse hver eneste dag. Alle i menigheten er svært oppmuntret av dette. Og forkynnelsen vår er ikke som før, å tolke Bibelen trinn for trinn. Nå forkynner vi tematisk – avhengig av situasjonen i kirken, behovene til medlemmene, og utviklingen av epidemien. Den forkynnelsen vi legger ut blir sett og lyttet til av mange andre menigheter i Kina. Det bringer trøst til dem også.»

«Samtidig har vi foreslått at våre diakoner også lager filmsnutter hjemme eller i kirken, for å gi emosjonell støtte til våre søsken. Epidemien har ikke gitt oss færre møter, men flere. Vi har bønnemøter for hele menigheten. To timer hver morgen, fra syv til ni. I tillegg har vi en 24 timers faste og bønn gående. Og vi gjennomfører en en-gang-i-timen-bønn. Jeg tror at etter dette, så er det mange av våre medlemmer som vil være mer villig til å være en aktiv del av fellesskapet. For å oppmuntre hverandre og for å dele med hverandre.»

En enda mer tidløs lærdom kommer fra Wang Ming-Dao, en kinesisk evangelist som levde fra 1900 til 1991, og som ble dømt til 23 års fengsel da han var 60. Åpne Dørers medarbeider Ron møtte ham noen år før han døde.

Ron forteller:

«Den første gangen jeg møtte ham, spurte han meg, ‘unge mann, hvordan er din vandring med Gud?’ Jeg ramset opp en liste med åndelige øvelser som bibelstudium og bønn, noe som gjorde at han ertende bemerket: ‘Feil svar. For å vandre med Gud må du gå i gangfart.’ Ærlig talt hadde jeg ingen idé om hva han snakket om. Og jeg lot det passere som usammenhengende snakk fra en lettere senil mann i slutten av åttiårene.»

«Neste gang jeg besøkte ham, var han mer opplagt etter en god natts søvn. Jeg husker at jeg så på ham, og bekjente at jeg syntes det var vanskelig å relatere hans erfaring til min egen. Jeg sa ‘jeg kommer aldri til å bli satt i fengsel som deg, så hvordan kan din tro ha noen innflytelse på min?’ Han virket forbløffet, og begynte å stille meg en mengde spørsmål:»

«Når du reiser hjem, hvor mange bøker må du lese den neste måneden? Hvor mange brev må du skrive? Hvor mange mennesker må du treffe? Hvor mange artikler må du produsere? Hvor mange prekener må du ha?’ Han fortsatte å spørre, og jeg svarte så godt jeg kunne. Etter omtrent femten slike spørsmål begynte jeg å få panikk ved tanken på alt arbeidet som lå foran meg. Jeg tørket pannen og stirret dystert på vannmelonbiten som lå på tallerkenen.»

«Det virket som om han la merke til dette, og vi ble sittende i stillhet. Jeg antar at han forsøkte å være høflig. Plutselig var det noe som kom til meg: ‘jeg trenger å bygge en celle til meg selv!’»

«Jeg delte dette med Wang Mindao, og han ble veldig begeistret. Han forklarte meg: ‘Da jeg ble satt i fengsel, var jeg fortvilet. Jeg var 60 år gammel, og på høyden av min karriere. Jeg var en velkjent evangelist og ønsket å ha evangeliseringsaksjoner over hele Kina. Jeg var forfatter. Jeg ønsker å skrive flere bøker. Jeg var forkynner. Jeg ønsket å studere Bibelen og skrive flere prekener. Men istedenfor å kunne tjene Gud på disse måtene, ble jeg sittende alene i en mørk celle. Jeg kunne ikke bruke tiden på å skrive flere bøker. De tok fra meg penn og papir. Jeg kunne ikke studere Bibelen min og skrive flere prekener, for de hadde fjernet den. Jeg hadde ikke engang noen å vitne for, siden fangevokteren i flere år bare dyttet maten til meg gjennom en luke. Alt som hadde gitt meg mening som en kristen arbeider hadde blitt tatt fra meg. Og jeg hadde ingenting å ta meg til’.»

«Ingenting annet enn å bli bedre kjent med Gud. Selv uten en bibel.»

Kriser skaper endringer. La oss bruke denne virus-krisen til å bli mer lik Jesus. Være kirke heller enn å gjøre aktiviteter. Og bruke denne midlertidige ‘cellen’ til å komme nærmere Gud. Ikke la mulighetene krisen gir, være bortkastet. La krisen bli brukt til noe godt!