Nowruz: En høytid av glede – og motgang

Den 20. mars ser iranere fram til en tid med fornyelse og glede, kjent som Nowruz, det persiske nyttåret. Denne eldgamle høytiden, som har vært feiret i over 3000 år, symboliserer gjenfødelse og naturens fornyelse, og markerer også første vårdagen. Vanligvis samles familier for å dele festmat, gi hverandre gaver og dekke ‘Haft-Seen’ – et bord pyntet med sju symbolske gjenstander som hver representerer et håp eller en drøm for det nye året.

Men for mange iranere i år, har Nowruz vært langt fra en gledesfest.

Økonomiske problemer og en stille feiring

I stedet for travle markeder og forventninger om en ny begynnelse, ligger gatene stille og øde. På grunn av skyhøy inflasjon, en kollapsende valuta og ekstrem fattigdom, har mange familier ikke engang råd til de enkleste tradisjonene knyttet til Nowruz. Kjøpesentre står tomme, folk går forbi butikkvinduene uten å gå inn, og den tradisjonelle festmaten er utenfor rekkevidde for mange.

– Jeg har alltid likt denne tiden av året, sier en iransk far til to. – Vi kjøpte nye klær til barna, vi forberedte et festmåltid og feiret sammen. I år måtte jeg fortelle barna at vi ikke har råd til nye klær eller spesielle måltider. Det knuste hjertet mitt.

Kristne i Iran feirer i skjul

I likhet med sine landsmenn lider de iranske kristne under de økonomiske byrdene. I tillegg bærer også en ekstra byrde: avvisning og forfølgelse.

Mange troende, særlig de som har konvertert fra islam, blir ekskludert fra familiens Nowruz-feiring. Noen blir direkte nektet å delta, mens andre blir behandlet som fremmede; hånet for sin tro, presset til å tilpasse seg eller ignorert totalt.

Familien min inviterer meg fortsatt til Nowruz, forteller en kristen kvinne i 30-årene, men jeg føler meg egentlig ikke velkommen. De minner meg hele tiden på at jeg er annerledes, at jeg har forrådt tradisjonene våre. Å sitte ved samme bord som dem føles mer ensomt enn å være helt alene.

Andre har ikke noe valg – de må feire i hemmelighet. Antallet arrestasjoner av kristne har økt; mange blir innkalt til avhør og presse til å fornekte troen, eller også fengslet. For disse bringer ikke Nowruz glede, men frykt og usikkerhet.

Jeg skulle feire med broren min i år, forteller en iransk kristen, men han ble arrestert. Nå vet vi ikke hva som venter ham. Hvordan kan man feire når en man er glad i er borte?

Samtidig opplever iranske kristne flyktninger som har måttet rømme en helt annen type sorg. Selv om de er trygge, fysisk sett, kjenner de på en sterk hjemlengsel, vel vitende om at familiene og hjemlandet deres feirer uten dem.

Jeg ville gitt hva som helst for å sitte ved Haft-Seen-bordet med moren min igjen, sier en kristen iraner i eksil. Selv om hun ikke godtar min tro, er hun fortsatt moren min. Nå minner Nowruz meg mest om det jeg har tapt.

Håp i mørket

Til tross for utfordringene, forblir den underjordiske kirken i Iran et håpets fyrtårn. Midt i forfølgelse, økonomiske vanskeligheter og konstant fare for arrestasjon, styrker Gud sitt folk – ikke bare for å støtte hverandre, men også for å hjelpe dem som lider. Mange husmenigheter ser på Nowruz som en mulighet til å tjene, og forbereder i hemmelighet matpakker til trengende familier og små gaver til barn som ellers ikke ville fått noe.

Behovet er enormt, forteller en iransk kristen som er med i dette arbeidet, men vi nekter å la frykten stoppe oss. Vi ønsker at folket skal vite at Jesus ser dem, elsker dem og ikke har glemt dem – selv i disse vanskelige tidene.

Selv med begrensede ressurser, er kirken i Iran ivrig etter å vise Kristi kjærlighet og håp. I en tid der så mange føler seg forlatte og slitne, fortsetter kristne i Iran å være et lys – som stråler ut håp og kjærlighet til sine lokalsamfunn.

Vil du være med å be?

La oss huske våre iranske brødre og søstre i bønn:

• Be for de kristne i Iran, at de må forbli sterke i troen og at Gud må sørge for deres behov og gi dem håp
• Be for dem som er fengslet for sin tro, og for deres familier – at de må få trøst, styrke og snarlig gjenforening.
• Be om et Iran der religionsfriheten kan råd, og hvor kirken fritt kan møtes og lovprise høyt på sitt eget morsmål – uten frykt!