5 min lesing
God jul – bare du hvisker lavt nok
Kanskje kan årets alternative jul lede våre tanker og bønner til de av våre søsken som må feire en enda stillere høytid enn oss.
Ikke alle satte pris på ryktet om at Messias, Kongen, var født i Betlehem. Ikke bare ble Kong Herodes «svært urolig», men også «hele Jerusalem med ham», leser vi. Men Jesu komme skapte ikke bare uro den gang. Selv idag, 2.000 år etter, er det mange som ikke tør å feire Hans fødsel. Eller som må markere i stillhet.
Der var den, en stor og ganske anonym bygning med tårn på toppen. Jeg var i Katsina, nord i Nigeria, og trodde kirker var bannlyst i denne delen av landet. Jeg må ha sett litt overrasket ut, for guiden så på meg og nikket. «Dette er en av de få i dette området», sa han. «Og det fungerer bare fordi den ligger så gjemt. Hadde den ligget ved veien, ville noen kommet og revet den ned».
Jeg vet ikke hva slags jul mine venner i Katsina pleier å feire. Men jeg vet at de må feire med måte. Synge lavt. Så de ikke blir oppdaget.
Feire med måte må også de kristne i Algerie. De har lov å ønske hverandre god jul, men det er ikke sikkert de kan samles. De tre siste årene er tretten protestantiske kirker blitt stengt, og de kirkene som har måttet ta en koronapause har ikke fått lov å åpne igjen. Uregistrerte møteplasser er illegale og høyst utrygge, og den voksende kirken i Algerie lurer på hvor høyt man egentlig kan synge uten at naboene tipser politiet. Når vil politiet storme lokalet, dra deltakerne ut, arrestere lederne og tvinge huseieren til å avslutte leieforholdet? Vil det skje nå i jula? Eller neste jul?
Eller Nord-Korea. Hvordan markerer man Jesu fødsel i et land hvor hver femte innbygger jobber for det hemmelige politiet, og hvor indoktrineringen er så total at foreldre ikke engang tør å fortelle egne barn at de tror? «Jeg lurte på om jeg skulle rapportere det til myndighetene», forteller ‘Sang-Hwa’, som var tolv da hun oppdaget at foreldrene eide en bibel. Istedenfor å gjøre som hun var opplært til fra skolen, valgte hun å konfrontere faren, som kunne forklare - og som fikk lede datteren til Jesus.
Jul blir det også i Brunei, det rike sultanatet ved Malaysia, men bare privat, og bare dersom ingen muslimer inviteres. For fem år siden ble offentlig julefeiring forbudt, og religiøse symboler, tenning av lys, juletrær, julehilsener og synging av julesanger ble kriminalisert. Ja, selv noe så uskyldig som å stille ut en julekrybbe i et butikkvindu kan gi inntil fem års fengsel.
Dempet feiring blir det også hos de kristne i urbefolkningsområdene i Colombia. For å bøte på tidligere tiders urett har myndighetene opprettet reservater hvor urbefolkningen er fri til å leve på tradisjonelt vis. Men det skjer på bekostning av en annen viktig frihet - friheten til å velge tro. De som ønsker å følge Jesus, må samles i dypeste hemmelighet ute i jungelen, og må synge dempede sanger. Slik at ingen hører dem.
En annen slags stille jul blir det i Mosul. Den irakiske byen, som en gang var et slags senter i Østkirken med misjonærer så langt øst som Kina, er idag nesten tømt for kristne. Seks år etter IS’ herjinger har rundt 300 mennesker vendt hjem til en by hvor hver bidige kirke er ødelagt eller revet, og hvor de fortsatt risikerer angrep fra IS-relaterte grupper.
I Egypt har kristne lov å feire jul. Et sted mellom 10 og 20 prosent av befolkningen er kristne, og tallet er økende. Likevel, på tross av væpnet politi utenfor kirkene, er frykten for nye kirkeangrep stor. Kirker regnes som et lett mål, og i høytiden er man mest utsatt. Som i 2010, da en islamist med AK47 drepte seks kirkegjengere på vei ut fra julegudstjeneste. De egyptiske kristne har vist en enestående evne til å tilgi sine overgripere og har gjort inntrykk på en hel nasjon. Men å samles er fortsatt ikke trygt.
«Har de forfulgt meg, vil de også forfølge dere». Slik er Jesu nøkterne beskrivelse av hva Hans etterfølgere kan vente seg; samme skepsis, samme baktalelse og samme avvisning som han selv ble møtt med. Der hvor Herodes så en konkurrent i det lille barnet, ser dagens forfølgere en konkurrent i den kristne kirken, en kirke som ofte er i vekst og som derfor oppleves som en trussel. Det er en kirke som både trenger og fortjener vår omtanke og vår forbønn.
I Norge er julen litt stillere og litt mer lavmælt enn vanlig: Færre rundt bordet, færre selskaper og færre sosiale møtepunkter, uten at vi på noen måte kan sammenligne det med de begrensningene våre kristne søsken i andre deler av verden opplever. Men kanskje årets alternative jul kan lede våre tanker og bønner til de av våre søsken som må feire en enda stillere høytid. De som kun kan ønske hverandre god jul - om de hvisker lavt nok.
