Flyktningene vi ikke ser

Av Ole Petter Erlandsen, Faglig leder i Åpne Dører

• Midt på natten måtte Pastor Jeremiah og landsbyen hans flykte. Fulani-militsen som angrep mente dette var muslimsk land, og at de kristne var legitime mål. I Afrika sør for Sahara finnes det hele områder som er rensket for kristne, og hundrevis av kirker er ødelagt eller forlatt.
• I Nge Anh-provinsen i Vietnam presser myndighetene landsbyer til å jage bort de kristne. Vender de ikke tilbake til fedretroen, risikerer de å miste nettverk, levebrød, familie og samvær med egne barn.
• I Irak måtte kristne og jesidier flykte da IS i 2015 inntok Mosul og Ninive-sletta. De ‘vantro’ fikk valget mellom å flykte, bli muslimer eller bli drept. Nå er IS drevet tilbake, og den umiddelbare faren er over, men frykten for IS og sjia-muslimsk milits gjør at få har våget å vende hjem.

Sårbare mennesker på flukt.

Vi har møtt dem; flyktningene fra krigene i Midtøsten og Ukraina har kommet nær, de er våre naboer, kolleger og venner. De har måttet forlate alt - de sitter med smerten og usikkerheten om hva som skjer hjemme, samtidig som de skal bygge opp en ny tilværelse i et fremmed land. Det er vanskelig, enn si umulig, å forstå den lidelsen de bærer med seg.

Det er blitt rekordmange 100 millioner av dem, forteller FN. Grunnene er mange og sammensatte; media nevner gjerne politikk, hungersnød, etniske konflikter og klima. Men én viktig faktor, som sjelden nevnes, er de som må flykte på grunn av sin tro.

Ingen vet riktig hvor mange de er. Forfølgelse på grunn av tro er en av grunnene til at man kan søke om asyl i henhold til FNs flyktningkonvensjon, men det betyr ikke at verdenssamfunnet har tatt inn over seg hvilken rolle religion spiller i vår tids flyktningestrøm, hevdes det i rapporten ‘ Church on the Run’ fra Open Doors International (ODI). Rapporten, som ble publisert i sommer, forteller at kristne under ellers like forhold er mer utsatt for å bli tvunget på flukt, og mer utsatt for fysisk og psykisk vold etter at de har flyktet.

Det er mange grupper som forfølges for sin tro; bahaier i Iran, muslimske uigurer i Kina og sjiaer i Nigeria - for å nevne noen. Men den kristne kirke er en spesielt stor minoritet mange steder hvor trosfriheten har dårlige kår. 58 av de 76 landene som Åpne Dører overvåker i forbindelse med ‘World Watch List’, har et flyktningproblem, forteller rapporten.

Den sekulære blindflekken.

Det man ikke ser, lager man ikke statistikk av. Det man ikke har statistikk på, tar man ikke hensyn til når man planlegger. Religiøse minoriteters beskyttelsesbehov blir ikke bare lite forstått, men også neglisjert, hevder ODI. Hvordan kan det ha blitt slik?

Kan det være at vi i vår sekulariserte verdensforståelse har valgt å definere religion som en privatsak og en ikke-sak i humanitært arbeid? Det påstår ihvertfall forfatterne bak boka ‘ Faith, Secularism and Humanitarian Engagement’. Sekularismen gir oss en blindflekk, hevdes det, en blindflekk som hindrer oss i å forstå hvorfor forfølgelse skjer og som hindrer oss i å finne gode løsninger.

Gode intensjoner er ikke nok.

Et par hjemlige eksempler kan vise litt av dette: Vi kjenner historier hvor flyktninger fra muslimske land blir møtt på flyplassen av en hijab-kledd representant for Norge. I beste mening, siden norske myndigheter synes det er viktig at flyktninger blir møtt av sine egne. Men språk og nasjonalitet er ikke alt: For konvertitter fra konfliktområder, på flukt fra forfølgelse, er en slik velkomst ensbetydende med at de holder tett om hvem de er og hvorfor de har flyktet.

Samme problem oppstår når man bosetter ulike grupper flyktninger sammen, eller når konvertitter plasseres på mottak sammen med konservative muslimer. Flyktninger som gir uttrykk for frykt møtes ofte med liten forståelse i det offentlige apparatet.

Vi mener ikke med det at man skal ha hijab-forbud i det offentlige, eller at det ikke er viktig å bli møtt med noen som snakker eget morsmål. Det vi etterlyser, er en kompetanse og bevisstgjøring rundt religiøs intoleranse. Her har norske myndigheter en jobb å gjøre.

Forfølgelse også etter flukten.

For diskriminering og forfølgelse stopper ikke idet man flykter, påpeker ODI. Den fortsetter på flere nivåer:

• Under selve flukten. På flukt er man uten sitt vanlige nettverk og er derfor ekstra sårbar. Særlig er kvinner og unge jenter utsatt for overgrep under flukten.
• Inne i flyktningeleirene. Dersom det oppdages at en medflyktning er kristen, kanskje konvertitt, øker sannsynligheten for overgrep. Det fikk afghaneren Hamid erfare; de andre i leiren oppdaget at han var kristen, og han ble truet og banket opp av medflyktninger som ville tvinge ham tilbake til islam. Mens menn blir slått, blir kvinner voldtatt eller tvunget ut i prostitusjon. Ja, selv i leirer drevet av vestlige, humanitære organisasjoner skje dette, forteller rapporten, siden organisasjonene som driver leirene ikke forstår de underliggende dynamikkene. Mange kristne unngår derfor flyktningeleirene, særlig i land som Irak og Jordan. Dermed går de glipp av de juridiske fordelene en formell flyktningstatus fører med seg – som nødhjelp, traumehjelp og skolegang for egne barn.
• Etter at man har kommet til et ‘trygt’ land. Landet de har flyktet fra kan ha agenter i Norge – som tilfelle er med Iran – eller de kan bli forfulgt av sine ‘egne’ og medlflyktninger.

Bryr vi oss?

Høsten er en tid for å bry seg litt ekstra om våre søsken som lider for sin tro. I november markerer mange menigheter søndag for forfulgte, og i oktober og november arrangeres ‘Fakkeltog for forfulgte kristne’ på rekordmange 22 steder i landet. I år er tema nettopp ‘På flukt for sin tro’. Dette samarbeidet mellom Stefanusalliansen, Åpne Dører og lokale komitéer har pågått siden 2007, og har vært viktig for å gi synlighet og en stemme til de som vanligvis verken blir sett eller hørt.

Dette stykket ble publisert i Dagens nettutgave 2. november 2022.