
3 min lesing
For ett år siden mistet over 150 mennesker livet i et brutalt angrep på julaften. Frykten for at tragedien skal gjenta seg, preger mange denne julen. Likevel finnes det tro og håp blant de kristne – en påminnelse om at Gud fortsatt er til stede.
Denne uken markerer lokalsamfunnene i Plateau State i Nord-Nigeria en hjerteskjærende dag. Et år er gått siden flere brutale angrep i området, der over 150 mennesker ble drept.
I desember i fjor var kristne i gang med juleforberedelsene. Det gikk rykter om nye angrep, men det var det ingen klare bevis – og feiringen fortsatte som vanlig.
På julaften ble ryktene virkelighet. Totalt 25 landsbyer ble rammet i et nøye planlagt militærlignende angrep. Minst 110 menn, 37 kvinner og 10 barn – uten mulighet til å flykte.
Ett år senere er frykten der igjen. «Ryktene går nok en gang om at fjorårets hendelser kan gjenta seg», sier en av våre kilder i Plateau State. «Det som skjedde var smertefullt og har skapt dype sår i våre lokalsamfunn.»
Bekymringen er også stor i Benue State, sør for Plateau. Selv om Benue State regnes som en stat hvor kristne er en majoritet, har voldelige angrep fordrevet tusenvis av kristne. De lever nå i provisoriske telt og er sårbare for nye overgrep.
Den 8. september i år feiret en menighet i Plateau State sin første gudstjeneste i landsbyen, til tross for farene for nye angrep. Et år tidligere ble de angrepet av militante fulaninomader og måtte flykte.
De kristne var fast bestemte på å reise tilbake og holde en gudstjeneste for å takke Gud for at de overlevde angrepet. Gudstjenesten ble holdt i den nedbrente kirken og 280 personer deltok. De sang og danset til Guds ære. På sitt lokale språk proklamerte de: «Satan, du kan ikke få meg til å gå på kompromiss med min tro. En dag skal Gud befri oss, slik Han gjorde med israelittene.»
Pastoren delte håpefulle ord fra Johannes 16:33 og oppmuntret forsamlingen til å være sterke og utholdende. «I denne verden vil dere møte prøvelser og forfølgelse, men vær ved godt mot – Gud har overvunnet verden», sa han.
Gudstjenesten var følelsesladet, og mange som mintes tapet av sine kjære. For noen hadde reisen til gudstjenesten tatt over en time til fots, men ønsket om å tilbe og finne trøst veide tyngre enn utfordringene.