Når troen er sterkere enn frykten

Mange ble rammet da en selvmords-bomber angrep denne kirken. Et år senere bor Elias og familien hans fortsatt i Syria. Men de trenger fortsatt hjelp.

Det hele var over på mindre enn tretti sekunder.

Men tretti sekunder var nok. Nok til at en selvmordsbomber kunne drepe 22 kristne. Nok til å ødelegge Sankt Elias-kirken i Damaskus. Og nok til å etterlate familien til Elias og Hanan knust – og i sjokk.

Elias (56) og hans kone Hanan (39) glemmer aldri det som skjedde søndag 22. juni i fjor, da de mistet sju familiemedlemmer. «Det var en ren massakre», sier Elias. «Vi har klart oss gjennom 14 år med borgerkrig, men har aldri opplevd angrep inne i selve kirken.»

Terrorangrepet

Fembarnsfaren tenker tilbake på øyeblikket da rundt 300 mennesker i kirken kvapp til da de hørte en skuddsalve.

«Døren ble revet opp, og vi ble angrepet av en terrorist som skjøt til høyre og venstre», forteller Elias. «Brødrene mine, Boutros og Geryes, kastet seg over terroristen for å stoppe ham. Akkurat da detonerte han sprengstoffet.»

Mange ble drept på stedet. Det oppsto panikk, kaos, forvirring og frykt hos alle som var til stede. «Det går ikke an å forestille seg synet», sier Elias. «Det var blod overalt»

En metallbit traff Elias i låret, og han blødde kraftig. To av brødrene hans og en søster ble drept. Samtidig lette Hanan desperat etter barna. «Jeg begynte å rope etter dem og ba: Herre, la meg finne bare ett barn til», sier hun og holder tårene tilbake.

«Da så jeg en jente med hovent ansikt og svidd hår. Blodet rant fra øynene hennes. Jeg så ned, og kjente igjen skoene hun hadde på. Først da forsto jeg at det var min datter».

Elias, Hanan og barna deres overlevde. Men minnene, traumene og tapet lever videre.

Antall kristne i området minker stadig

Konflikt og forfølgelse har drevet hundretusener av kristne til å forlate Syria de siste årene. Mens det i 2011 var rundt 1,8 millioner troende i landet, er antallet nå redusert til omtrent 300 000.

Bombingen av Sankt Elias-kirken skapte frykt hos et allerede sårbart
fellesskap. Mange troende føler seg ikke lenger trygge når de går i kirken.

Men troen lever – midt i frykten. Nylig ble 22 barn døpt i Sankt Elias-kirken – det samme antallet som mistet livet i angrepet i juni 2025.

«Vi går i kirken, selv om vi kjenner på frykt. Likevel velger vi å gå», sier Hanan. Ordene hennes viser et indre mot som er vanskelig å forstå. Selv om familien er klar over at det i framtiden kan bli aktuelt å forlate Syria, har de så langt bestemt seg for å bli. «Så lenge vi tror det er Guds vilje, blir vi.»

Likevel. Det siste året har kristne kommet i skuddlinjen mellom stridende parter. Mange stoler ikke på de nye myndighetene som har gjennomført flere tiltak som vil islamisere samfunnet. Stadig er det kristne syrere som velger å dra.

Tro bygget på fjell

Nylig var familien tilbake i Sankt Elias-kirken. Mens familien tenner lys ved alteret, tar bygningsarbeiderne en pause. Deres jobb er å sette kirken tilbake til den standen den hadde før angrepet.

Elias støtter seg på en krykke, og metallstiftene fra operasjonen stikker ut av beinet. Barna – Elen, Sarah, Taqla, Ibrahim og Christina – er alle nervøse. Idet en bil tuter utenfor, får Ibrahim panikk og løper bort sammen med søsknene. Traumene sitter dypt, og panikken trigges lett. «Barna er redde for den minste lyd. De tror de blir angrepet igjen», forklarer Hanan.

Selv om familien bærer dype sår, er det én ting de har klart for seg. «Selv om vi kjenner på både tro og frykt ved å komme tilbake hit, vet vi at Herren ikke vil forlate oss», sier Elias. «Vår tro er bygget på fjell – ikke på såpebobler.»

Åpne Dører har satt seg fore å styrke den modige troen som kristne som Elias, Hanan og barna deres representerer. Flere titalls kirkeledere i Syria har fått opplæring i å lede samlinger for behandling av traumer, og barna til Elias og Hanan deltar jevnlig.

Disse samlingene bygger på bibelske prinsipper. Raneen*, en psykolog som leder Åpne Dørers arbeid med traumebehandling i Syria, forklarer det slik: «Den virkelige helbredelsen finner vi i Jesus Kristus. Vårt mål er å føre mennesker nærmere Ham.»

Men et slikt arbeid kan bare fortsette gjennom økonomisk støtte og forbønn. Familier som Elias’ og Hanans er avhengige av en slik støtte.

Hjemme hos seg selv løfter Elias opp et ikon som forestiller Jesus som den gode hyrde, et ikon han reddet fra ruinene av kirken. Ikonet er fortsatt merket av størknet blod.

«Vi lever fra dag til dag», sier han, «og har ingen større ambisjon enn å forbli trofaste.»