Møtte Jesus gjennom radioen

Ji-Hos historie er basert på ekte hendelser fra flere ulike personer fra Nord-Korea. Detaljer er endret for å beskytte dem.

Jeg var på skolen da de kom.

Da jeg senere på dagen åpnet porten til huset vårt, hørte jeg folk som ropte. I hagen stod det flere menn med spader og gravde. De ropte mot pappa. Jeg greidde ikke å holde tilbake, og ropte: « Appa!» (‘pappa’ på koreansk) mens jeg løp inn. Pappa satt sammenkrøpet i et hjørne. Jeg sprang bort og klemte ham.

Politiet slengte spørsmål og beskyldninger mot min far. Plutselig gikk det opp for meg hva de lette etter:

De ville vite hvor radioen var.

Og de var ute etter den hemmelige boka.

De ransaket huset. De fant aldri radioen – mest sannsynlig fordi de var for redde til å røre bildet av Lederen. Pappa hadde alltid syntes det var artig at radioen, hans ulovlige link til verden utenfor, var gjemt bak bildet av Kim Jung Il. Han visste at politiet ikke turte å røre det.

Men da de gravde i hagen, fant de boken pakket inn i plast. En av politimennene kom triumferende inn i huset med boken i hånden. Han sparket overende det lille bordet vi hadde – maten fløy overalt, før han slenge boken fremfor min fars føtter.

Pappa og jeg gråt – vi visste da at vi aldri kom til å se hverandre igjen.

Mennene skubbet min far ut av huset. Jeg kom snublende etter – for lamslått til å gjøre noe annet enn å gråte. Jeg kunne se glimt av min far gjennom porten i det politiet tok han med seg.

Porten smalt igjen, og jeg stod alene tilbake.

Hemmelig lærdom fra min far

Jeg visste ikke hvor de tok ham. Det vil jeg nok aldri få vite. Jeg hadde hørt om slike forsvinnelser, og jeg visste at jeg var heldig som ikke ble tatt sammen med pappa.

Det jeg ikke forstod, var hvorfor tok de ham. Jeg visste at radioen var farlig. På en eller annen måte hadde pappa fått tak i den lille mottakeren slik at han kunne lytte til nyheter fra utlandet. Han ville finne ut om det var mat andre steder: Kanskje Kina hadde noe å tilby? Kanskje han kunne snike seg over grensen? Han var usikker på om den statlige radioen gav rett informasjon om landets avlinger. Derfor satt han ofte oppe om natten og lyttet til utenlandske radiokanaler, på jakt etter informasjon som kunne hjelpe oss å overleve. Han sa det var verdt risikoen – selv om han visste at han kunne bli arrestert dersom han ble oppdaget.

Men hva var så farlig med den hemmelige boken? Pappa elsket å lese fra boken til meg. «En vis mann satt på et fjell og begynte å tale», fortalte han en kveld. «Han sa: ‘Hvis saltet mister sin smak, hva er det godt for?’ Mennesker er som salt. Dersom vi mister vår godhet mot andre, mister vi vår menneskelighet. Bevar saltet i deg, Ji-Ho.»

Jeg forstod ikke hva det betydde, men det festet seg hos meg. Hvorfor var dette om vennlighet så farlig i Nord-Korea?

En overraskende melding

Ettehvert som tiden gikk, ble sorgen over min far lettere å bære. Savnet gikk aldri bort, men andre bekymringer tok større plass: som å finne mat og overleve.

Jeg begynte å lytte til radioen slik min far pleide å gjøre.;

I hagen vår plantet jeg grønnsaker, selv om jeg visste det ikke var lov. Det så ikke ut som folk brydde seg ettersom vi i flere måneder ikke hadde fått matrasjoner fra jobb.

I tjueårene bestod min nattlige rutine av radioen og hagen. Jeg kom hjem fra jobben min på gården utenfor landsbyen, sjekket hagen min, høstet noen poteter eller kål, og spiste min magre middag mens jeg lyttet til radioen. Jeg hørte aldri om noe mat, men det var noe trøstende ved å lytte til radioen som jeg hadde sett min far gjøre så mange ganger.

En kveld stilte jeg inn radioen på jakt etter nye stasjoner. Jeg fant en stasjon på koreansk – men det mannen sa var ulikt alt jeg hadde hørt tidligere. «Du er jordens salt», sa mannen. «‘Hvis saltet mister sin smak, hva er det godt for?’ Dette er Jesu ord, og de minner oss om at vi aldri må miste saltet i oss – vår kjærlighet til andre.»

Jeg mistet nesten teen min. Dette var det min far hadde fortalt meg, nesten ord for ord, for mange år siden. Men han på radioen sa at en som het Jesus hadde sagt dette. Hvem er Jesus? Var han ‘læreren’ min far hadde fortalt meg om?

Oppdagelsen av min fars Gud

Fra da av lyttet jeg til radiostasjonen så ofte jeg kunne. Jeg hørte andre ting om Jesus: «Mennesket lever ikke av brød alene», «Syndens lønn er døden, men Guds gave er evig liv gjennom Jesus Kristus» - og det mest fantastiske av alt: «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå tapt, men ha evig liv.»

Stemmene på radioen sa at de var kristne. Jeg hadde lært på skolen at vestlige misjonærer kidnappet barn og drepte mennesker. Men de på radioen virket ikke slik.

Etter hvert som jeg lyttet, ble jeg mer og mer overbevist. Denne Jesus var den store Læreren som min far hadde prøvd å fortelle meg om. Jesus ønsket å være min Herre og Frelser – og jeg ønsket å følge Ham, på samme måte som min far hadde gjort.

Jeg tenkte stadig på det jeg hadde hørt. Jeg så en nabo som jeg visste var sulten, og jeg ble minnet på Jesu ord: «Det dere gjorde mot et av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.» Når jeg kom hjem fra jobb, utmattet av arbeidet og kjente på savnet etter pappa, tenkte jeg på ordene fra radioen: «Herren er min hyrde, jeg mangler ikke noe.»

Jeg prøvde å be slik som dem på radioen. De sa at du kan snakke med Gud når som helst, og at Han lytter. Noen ganger føltes det som om Gud hørte mine bønner, at Han ønsket at jeg skulle vite at Han var med meg.

Å følge Jesus for første gang

Jeg fortsatte å lære mer om Jesus, og jeg oppdaget at livet mitt forandret seg. Jeg var fortsatt sulten, men jeg begynte å dele maten min med andre. Jeg tenkte på hva Jesus hadde sagt om å være salt – og at min far hadde sagt at jeg aldri skulle miste saltet i meg. Jeg visste at jeg kunne gi noe av maten min til naboer som ikke hadde hage. Gjennom å gjøre det ville jeg vise dem at Jesus elsket dem.

Det er farlig å fortelle andre om Jesus. Våre ledere vil ikke at vi skal tilbe noen andre enn dem. Jeg har innsett at det var derfor min far ble tatt. De så at han hadde en Herre som var større enn vårt lands ledere.

Nå er jeg kristen, og tjener den samme Jesus som min far og de på radioen. Jeg er kanskje den eneste kristne i Nord-Korea. Eller kanskje finnes det andre som lytter til radiosendingene? Jeg håper at jeg en dag kan møte en annen etterfølger av Jesus. Det ville være fantastisk å dele mitt håp og min tro med andre.

Jeg fortsetter å lytte til radioen. Det gjør at jeg ikke føler meg så alene. Jeg ønsker å lære mer om Jesus og hvordan jeg kan følge Ham. Og jeg vil fortsette å være salt for alle rundt meg. Akkurat som min far lærte meg.

*Navn er endret på grunn av sikkerhet