Yppersteprestens sønn forlot forfedrenes gud og valgte Jesus

I november hvert år kommer tusenvis av mennesker fra hele regionen til landsbyen vår for å bringe førstegrøden av avlingen fremfor Dakwe. De bøyer seg for ham og takker ham for hans beskyttelse over landsbyen, for avlingen, de han har helbredet og alle gode ting han har gitt det siste året. Hvert tredje år arrangeres det en ‘stor seremoni’ som varer i en måned. I løpet av den tiden vil Dakwe, gjennom sine prester, utnevne noen unge menn til å bli innviet i hans tjeneste.

I 1979 ble jeg valgt. Prestene brakte meg til et hemmelig sted i bushen hvor de andre innvidde mennene ventet på meg. På bakken lå tre pinner: en lang, en kort og en middels. Jeg ble bedt om å velge en. Det jeg ikke visste, var at å ta opp den lange pinnen betydde at en ville vandre lenge med Dakwe og bli en viktig tjener. Å velge den mellomste medførte at en ville gå en middels lang vandring med Dakwe. En ville bli en del av den innvidde gruppen, men ikke få mye ansvar. Få valgte den korte pinnen, som betydde at en ikke ville være en god tjener.

Jeg så på pinnene og valgte den korte. De innvidde mumlet i vantro.

Jeg var yppersteprestens sønn

Vanligvis blir alle som velger den korte pinnen drept og ofret til Dakwe. Jeg ble slått, men de valgte å la meg leve ettersom jeg var sønnen til ypperstepresten. Og på grunn av min fars stilling ble jeg fortsatt lært opp til å bli den nye ypperstepresten. I løpet av denne tiden så jeg hvor mektige Dakwes mørke krefter var.

Min kone fikk høre om Jesus fra en diakon i en annen landsby, og etter dette valgte hun å ta imot den kristne troen. Jeg likte dette dårlig og truet henne, spesielt når hun tilbrakte flere timer i kirken. Diakonen fortsatte å komme hjem til oss. For det meste snakket han med min kone, men en dag sa han til meg: «La meg be for deg.» Jeg gikk med på det, og mens han ba var det som om hjertet mitt vibrerte. Jeg åpnet øynene og så på diakonen. Han satt noen få meter fra meg og ba. Jeg lurte på hva som fikk hjertet mitt til å skjelve så sterkt. Da han var ferdig å be, spurte jeg: «Kan jeg komme i kirken for å prøve din Gud?» Jeg dro dit jevnlig og lærte mye om Herren. Men selv om jeg skjønte at kristen tro var god, ble jeg værende hos Dakwe.

En dag ble jeg syk. Vi søkte først hjelp hos Dakwe og ba i mange timer. Når syke kom til min far for helbredelse, ba vi for dem og de ble helbredet. Men ikke i mitt tilfelle. Jeg spurte meg selv: «Hvorfor virker det ikke? Hva er galt?»

En Gud som taler

Jeg dro til sykehuset, men det hjalp heller ikke. Jeg ble sengeliggende fra 1991 til 1993. Men siste sommeren jeg lå syk, hørte jeg Herren sa til meg: «Pierre, du skal bli helbredet.» Dakwe helbredet oss og gjorde alt for oss, men han snakket ikke til oss. Da bestemte jeg meg for å følge Herren, Han som taler.

Jeg snakket med min far, ypperstepresten, hele natten. Jeg fortalte om Guden jeg hadde funnet. Jeg hadde lært mange ting om Jesus gjennom undervisningen i menigheten de årene jeg praktiserte begge religionene. Jeg sa: «Far, i dag må vi brenne alle avgudene.»

«Min sønn, min sønn! Hvem har bedratt deg?» ropte han. Jeg forklarte at ingen hadde bedratt meg, og til slutt sa han: «Jeg elsker deg, min sønn, og jeg stoler på deg mer enn på noen andre. Så, når du snakker vil jeg lytte. Gjør hva du må.»

Jeg bestemte meg for å brenne den hellige krukken hvor Dakwe bodde, den vi trodde at ingen foruten ypperstepresten kunne røre. Dette var i november 1994. Jeg fjernet alt som hadde med avguder å gjøre, både Dakwes krukke og de mange gjenstandene for mindre guder. Jeg dro også til det hellige stedet for den store seremonien, og tok alt som hadde med avgudsdyrkingen å gjøre, samlet og brente det.

Folket i landsbyen vendte seg mot meg. «Hvorfor brenner du en så god gud? Vi vil drepe deg for dette,» truet de meg. De prøvde alle mulige ritualer for å ta livet mitt, men Gud beskyttet meg.

Min far tok imot Jesus. Men han var redd for trolldommen landsbybeboerne ville bruke mot meg. «Jeg er gammel, og jeg skal snart dø. Hvordan skal du være i stand til å ta vare på familien vår når de andre i landsbyen vil drepe deg?» Jeg svarte: «Gud, som lot meg brenne alle disse gjenstandene, går sammen med meg.»

Jeg er et vitnesbyrd for mine brødre og søstre i hele regionen. Folk kjenner historien min, og noen ganger hjelper det dem til å ta valget om å følge Jesus. For ikke så lenge siden evangeliserte jeg i en stor landsby, og jeg brente mange avguder. Jeg gjør det for å hjelpe mennesker å se med egne øyne at Herren er sterkere enn gudene de tilber.

Arbeidet mitt er ikke over enda. Området vårt er fortsatt fullt av avgudsdyrkelse. Gud sa: «Mitt folk har mangel på kunnskap.» De kjenner ikke Jesus. Guds ord går frem i vår region, og jeg tror at Han vil fortsette arbeidet i tiden fremover.

Pierre og andre kristne i hans område ut- fordrer sterke tradisjoner og åndskrefter. Men. som han selv sier: «Jesus er den sterkeste.» Likevel trenger de vår støtte. Vil du være med å be for dem?

BE

• Be om beskyttelse og visdom for Pierre og andre som frimodig deler evangeliet i områdene preget av afrikanske religioner.
• Be om kunnskap for kristne som er svake i troen og lever med et bein i sin gamle tro og et i kristendommen. Be om at de får hjelp til å skille mellom kultur og religion, og bryte med religiøs praksis som ikke er forenlig med evangeliet.
• Be om at evangeliet om frelsen og friheten i Jesus skal gå fram og sette mennesker fri fra frykt og åndelig trelldom.