Fra politimann til evangelist

Dammar* har viet livet sitt til å dele Evangeliet med muslimer. «Jeg innså at alle trenger Gud, selv om de ikke innrømmer det eller forstår det selv», sier han.

I Sentral-Asia** regner flertallet av befolkningen seg som muslimer, og Dammar har måttet betale en høy pris for sin tro og tjeneste. Her deler han sin historie med en av våre partnere i Sentral-Asia. Vi lar Dammar selv fortelle:

«Før var jeg politimann. For noen år siden, mens jeg fortsatt regnet meg som muslim, fikk jeg en fryktelig nyhet. Det ble klart at vår eneste sønn hadde fått leukemi, og det i fjerde og dødelige stadium. Selv om jeg regner meg som en sterk og vellykket mann med gode forbindelser gjennom jobben min, var ingenting av det som kunne redde mitt eget barn. Legene ga meg heller ikke mye håp.

For hver dag som gikk, døde sønnen vår litt etter litt like framfor øynene våre. Jeg kjente hvordan sinnet og raseriet tok makten over meg. Jeg var vant til å få det som jeg ville. Jeg hadde til og med lagt press på andre for å få min vilje gjennom. Nå kunne jeg ikke gjøre noe, verken fra eller til. Jeg følte meg hjelpeløs og sårbar.

En dag ble sønnen min koblet til en respirator, og legene sa det kunne være hans siste dag. Jeg var livredd og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Da jeg kom hjem, ga moren min meg en bok å lese – Bibelen på vårt eget morsmål. Jeg ble provosert og kastet Bibelen på bakken og tråkket på den, noe som gjorde at falt fra hverandre i flere biter.

Den løsrevne bibelsiden

Mor ba meg stoppe; «Ikke gjør dette. Gud kan straffe deg!» sa hun. Jeg trakk på skuldrene og dro min vei. Da jeg kom tilbake, så jeg at noen hadde samlet sammen restene av boken, men fortsatt lå det en løs side på gulvet. Jeg plukket den opp, og begynte å lese noen vers fra Salmene:

«Jeg berger ham når han holder seg til meg, jeg verner ham, for han kjenner mitt navn. Når han kaller på meg, svarer jeg, jeg er med ham i nød og trengsel, jeg frir ham ut og gir ham ære. Jeg metter ham med mange dager og lar ham se min frelse. (Sal 91:14-16)

Jeg er en tøff mann, men det jeg nå leste for første gang i mitt liv, fikk meg til å bryte ut i gråt. Jeg gråt ukontrollert, selv om jeg ikke ville ikke at noen skulle se meg med en bit av Bibelen i hånden og tårer i øynene.

Neste morgen ba jeg Mor om unnskyldning. Hun fortalte meg at akkurat da var menigheten hennes samlet for å be for sønnen min. Jeg ble med henne til kirken, og til min store forundring traff jeg en mengde mennesker som gråt og ba for sønnen min ved navn. I skjul fant jeg fram den avrevne siden fra Bibelen og leste påny de versene som hadde rørt meg så dypt. Så ringte jeg min kone og sa med overbevisning; «Jeg vet at Gud vil redde sønnen vår!» Hun var selvsagt langt nede og kunne ikke tro på hva jeg sa.

En overnaturlig helbredelse

Etter kirken kjørte jeg dro jeg til sykehuset. Legen, som dagen før hadde sagt at sønnen min hadde kort tid igjen, løp meg i møte og sa: «Jeg vet ikke hvordan jeg skal si det, jeg ikke hvordan dette kan skje, og jeg har aldri opplevd noe lignende. Men sønnen din er våken. Han ber om mat, og nå spiser han. Sønnen din er fortsatt svak, men han er nesten frisk!»

Den dagen gjennomlevde jeg mine lykkeligste øyeblikk noen gang. Jeg tok imot Jesus i hjertet og ga livet mitt til Ham. Jeg bestemte meg for at alle skulle få høre om Ham. Jeg ville ikke at noen skulle gå glipp av det, så jeg fortalte alle jeg møtte om hva Jesus hadde gjort for oss. Noen dager senere kom sønnen min hjem fra sykehuset. Vi var alle veldig glade. Tilstanden hans forbedret seg dag for dag.

Selv kom jeg stadig nærmere Jesus, og jeg kunne kjenne Hans kjærlighet. Alle ansatte på politistasjonen fikk høre om Jesus gjennom meg. Noen sa at jeg var gal, men jeg brydde meg ikke lenger om folks meninger. Jeg innså at alle trenger Gud, selv om de ikke innrømmer det eller forstår det selv. Så det viktigste for meg ble å fortelle om Ham.

Problemer på jobb

Etter en tid kalte politimesteren meg inn på kontoret. Han var sint og forlangte at jeg skulle slutte å fortelle alle om Kristus. Om jeg nektet, ville han skrive en rapport på meg og kreve min avgang. Jeg ønsket virkelig ikke å miste jobben; den hadde gitt meg så mange privilegier og viktige forbindelser, og jeg hadde brukt mange år på å bygge meg opp til majors rang. Men jeg kunne ikke tie om Jesus og hva Han hadde gjort i livet mitt, og om hvordan Han mirakuløst hadde helbredet min eneste sønn. Siden jeg nektet å slutte å fortelle om Jesus, ble jeg til slutt satt på porten.

Etter å ha mistet jobbe i politiet, gikk jeg inn i undervisningssektoren. Jeg ga grunnleggende militær trening for videregående elever. Men også på skolen forkynte jeg Evangeliet til alle, både lærere og elever. Tre måneder senere ble jeg sparket og arrestert fordi jeg hadde forkynt Evangeliet. Jeg satt fengslet i 15 dager. Jeg var ikke redd, men innså at dette ga meg nye muligheter til å snakke om Kristus. Noen av mine tidligere politikollegaer jobbet faktisk der, og jeg fikk dele Evangeliet med dem. Jeg delte også vitnesbyrdet om hvordan Gud hadde helbredet sønnen min, en historie ingen kunne forbli likegyldig til.

Da jeg ble løslatt, måtte jeg på en eller annen måte tjene penger for å forsørge familien. Siden jeg hadde bil, bestemte jeg meg for å jobbe som drosjesjåfør. Igjen fikk jeg dele de gode nyhetene, denne gangen med passasjerene mine. Gud ga meg stadig nye muligheter til å snakke om Ham!

Imamen og kvinnen

En dag kom en imam til meg. «Det er en kvinne her som er veldig syk», sa han. «Hun har kreft. La oss gå og be om at den Allmektige Gud vil helbrede henne.» Jeg ble overveldet av hva han fortalte. Han hadde hørt om min sønns mirakuløse helbredelse fra leukemi, så han ville invitere meg til å be sammen med ham for en syk kvinne. Jeg var glad for at imamen selv kom for å invitere meg, siden det ga nye muligheter til å fortelle både imamen og kvinnen og hennes familie om Gud.

Vi dro til kvinnens hus, og jeg fortalte henne om hvordan sønnen min var blitt helbredet. Jeg fortalte henne at det var Jesus som hadde helbredet sønnen min. Hun ble forundret over det hun hørte, og vi ba for henne. Da vi forlot huset hennes, så jeg at kvinnen ga noe til imamen. Da vi gikk fra huset hennes, ga imamen meg noen penger og sa at det var betaling for vårt besøk og vår bønn. Jeg nektet å ta imot, og fortalte at det ikke er jeg som helbreder; vi bare ber, og Gud gir helbredelse. Men imamen stod på sitt: «Som imam må jeg ta penger fra en person for dette – slik er reglene.»

Etter en tid møtte jeg kvinnen igjen. Hun kom bort til meg, takket meg og sa: «Jeg har vært en trofast muslim hele livet, men da du fortalte om Jesus og ba for meg, visste jeg at du kom hadde den sannheten jeg har lett etter og som jeg trengte! Kroppen min ble helbredet etter din bønn, og sjelen fikk håp. Takk for vitnesbyrdet og bønnen.» Jeg fikk høre at hun hadde ringt imamen for å takke, og at han hadde kommet til henne igjen for å få penger som han sa var til meg. Jeg fortalte at jeg ikke hadde bedt om penger og heller ikke ville ha det, siden det ikke var min bønn som helbredet henne, men Gud. Jeg fortalte om Kristus en gang til, og hun gråt og tok imot Jesus som sin Herre og Frelser. Selv om jeg var opprørt over imamens oppførsel, var jeg glad for at kvinnen ble hadde blitt både helbredet og frelst. Nå er denne kvinnen med i vår undergrunnsmenighet, og hun er blitt en dyktig evangelist. Hun deler Evangeliet med andre mennesker og ber for alle som er i nød.

I våre liv og vår tjeneste gjør Gud mange mirakler. Det vi selv har fått, gir vi videre; vi deler vitnesbyrdet vårt og ber for folk. Idag er sønnen min blitt ni år gammel. Han er frisk takket være troen på Jesus. Lovet være Gud for dét!

“Jeg kjenner politiets metoder”

Siden husmenigheten vår ikke har offisiell status, blir alle møtene regnet som ulovlige. Noen ganger, midt under et møte, bryter politiet seg inn i huset vårt. Noen av dem er mine tidligere kollegaer. De kjenner meg og ber meg om å gi slipp på både troen og tjenesten. De som går i menigheten blir veldig redde når dette skjer, for de er vant til at politiet behandler dem dårlig. Men siden jeg kjenner både dem og metodene deres, blir jeg ikke skremt. På vei til politistasjonen forteller jeg dem om Kristus. Noen av dem ler og sier at jeg har blitt gal, andre blir rasende når de hører Evangeliet forkynt fra min munn, men jeg bryr meg ikke. Jeg vet at hver og en av dem trenger Gud, og at en dag, før eller siden, vil de huske på vitnesbyrdet mitt.

Nylig tok to av mine kollegaer – som fortsatt tjenestegjør i politiet – kontakt i all hemmelighet. Kona til den ene var blitt veldig syk. Jeg kom og delte Evangeliet med dem, og holdningen deres til meg ble totalt forvandlet. De var glade for at jeg hadde kommet, selv om de tidligere hadde sett ned på meg og min tro. «Dammar, vi er så takknemlige for ditt gode hjerte og for din bønn; du har brakt håp», sa de. Dette var nok et bevis på at Gud blir æret i våre liv og vår tjeneste. Vi snakket lenge, og jeg ba både for dem og for den syke kona. Hun har blitt frisk, takk til Gud!

Av frykt for å miste jobben, har disse tjenestemennene ennå ikke tatt imot Kristus. De ba meg om ikke å fortelle noen at de hadde sett meg og at jeg hadde bedt for dem. Men nå har de hørt om Kristus, og de har forstått at Gud kan gi helbredelse og fred i hjertet. Jeg håper og ber om at de en dag vil de vende seg til Ham.

Be for de kristne i Sentral-Asia!

I Sentral-Asia befinner kristne seg i et krysspress mellom den muslimske kulturen og de post-kommunistiske myndighetene. Særlig utsatt er konvertitter, som ofte får problemer både med myndighetene, med familien og med lokale muslimske grupper. Åpne Dører støtter undergrunnsmenigheter og skjulte troende i Sentral-Asia gjennom våre programmer. En av de menighetene vi støtter og har besøkt, er den menigheten Dammar er en del av.

Be for de kristne i Sentral-Asia, som er modige evangelister i en voksende kirke!

• Navnet er endret av sikkerhetsgrunner

** Sentral-Asia er de landene i Asia som tidligere var en del av Sovjet-unionen. Siden andelen kristne er lav og faren for gjenkjenning er stor, unnlater vi vanligvis å fortelle hvilket land i Sentral-Asia det er snakk om.