6 min lesing
Den så langt "trygge" byen Erbil i det kurdisk styrte nordøstlige Irak har sett tusenvis av kristne flyktninger ankomme de siste månedene, mange avhengige av kirken for å få beskyttelse. Men hvordan takler de lokale kirkene tilstrømningen?
I Mar Elia kaldeiske katolske kirke i forstaden Ankawa, klarer presten, fader Douglas, å fortsette arbeidet sitt midt i et hav av flyktningetelt. Han vet hvordan det er å oppleve traumer, etter at han selv overlevde å bli kidnappet (se nedenfor: videointervju).
Kirkehallen til Fader Douglas er fortsatt et hellig sted: Morgenbønner holdes hver dag klokken 10.00, og kirkelivet fortsetter med messe, bryllup og begravelser. Men rundt Mar Elia er det en samling av grå, brune, hvite og grønne telt - donert av en rekke forskjellige organisasjoner. Teltene har blitt hjemmet til 700 familier fra Mosul, Karamlesh, Qarakosh og andre kristne landsbyer på Ninive-sletten.
«Vi kaller ikke dette en leir, vi kaller det et senter», forklarer Douglas. «Vi ønsket å forsikre oss om at folk som har forlatt hjemmene sine og kommer hit, føler seg velkommen. Vi behandler dem som gjester hvor vi liker å dele livet, hvor de kan føle seg trygge og kan slappe av.»
Det virker som hans tilnærming fungerer. Besøkende til senteret blir møtt av en vakt, en av de 14 frivillige som har fått i oppgave å bidra til å opprettholde orden og sikkerhet. Vakten, som smiler bredt, viser stolt korset på brystet og merket som forteller om hans rolle som «tjener» ved senteret.
Da fader Douglas går videre inn i senteret, blir han hilst av barn som kommer mot inngangen mens de drar på store, svarte poser. « Jeg lovet barna at de skulle få tjene godbiter hvis de samlet søppel, og du kan se hvor mye de elsker å gjøre dette. Det er så viktig å gi dem noe å gjøre. Alle liker å oppleve hensikt og ha en oppgave snarere enn å sitte og ikke gjøre noe.»
Senteret har samlet «gjester» fra forskjellige slags kirkelige bakgrunner: Kaldeiske katolske flyktninger holder til ved siden av Den assyriske kirke i øst. Kirkens anliggender, så vel som å møte flyktningenes behov, deles nå mellom fader Douglas og hans nye kollega, fader Daniel.
Fader Daniel påpeker at under slike forhold må kirken av praktiske grunner bli forent. «For øyeblikket spiller ikke våre forskjeller en stor rolle. Vi er forente i Kristus og vår felles tro.»
Videre innover i leiren ser vi ungdommer kledd i blå T-skjorter for å vise at de jobber som frivillige. De gjør mange forskjellige jobber - vaske, feie, dørvakt og barnepass. De er verter for spill og moro i det mest fargerike teltet midt i leiren. Det ble levert av en lokal frivillig, for å skape et barnevennlig rom hvor barn kunne leke og danse til musikk. Fader Daniel slutter seg til dem i dansen til sangen Happy av Pharrell Williams.
«Disse barna elsker det når vi gir dem lov til å ha det gøy, le og nyte livet,» sier fader Daniel. «Vi må fortelle andre at livet vårt går videre.»
Den oppfatningen deler verten, Fader Douglas, hvis personlige historie om å bo i Bagdad, overleve eksplosjoner, bilbomber, kirkeangrep og til og med kidnapping, har lært ham hvordan man takler motgang, mottar Guds nåde og tilgir. Nå er denne indre styrken noe han er ivrig etter å gi videre: «Selv om vi ikke vet hva fremtiden bringer, vil vi spesielt lære barna å aldri gi opp, for ikke bare å gjenoppleve smerten til de eldre generasjonene, men også å bli sterke, være ledere i samfunnet og å ha mot til å tro at de kan ha innflytelse.»
Han legger til: «Kristne er saltet i ethvert samfunn. Vi er få, men vi kan ha innflytelse. Vi kan utgjøre en forskjell.»
«Så lenge vi investerer i våre barn, er det en fremtid for kristne i Irak.»
Søster Azhar, leder for barnehagen ved siden av kirken, har ikke hatt tid til å tenke på alle forberedelsene hun vanligvis gjør før begynnelsen av skoleåret: «I løpet av de siste tre ukene har vi hatt det veldig travelt. Da flyktningene kom til Ankawa i løpet av 7. og 8. august, banket de på dørene til alle skolene og kirkene. De var redde og hadde ingenting med seg, men vi tok dem inn og prøver å ta vare på dem.»
I begynnelsen var det bare seks nonner som betjente 2200 personer. «Det var en umulig jobb,» sa søster Azhar, «men nå har vi bosatt nesten alle i haller, telt og steder hvor de kan få være i ro.»
De er nå 21 nonner etter at det kom flere flyktninger fra Mosul. De deler tre trange rom i klosteret.
Omkring 700 av familiene bor i et flyktningesenter på gårdsplassen til Mar Elia-kirken ved siden av barnehagen. Andre er på flyktningesentre i de nærliggende kirkene Mar Yousif og Mar Girgis.
Det er ikke første gang søster Azhar har måttet lage mer plass i barnehagen.
«Barnehagen har alltid vært åpent for dem,» sa hun. «Flyktninger fra Bagdad, folk som kommer fra Syria, nå folk fra Ninive-slettene - vi har alltid hatt et økende antall barn. I fjor hadde vi 380 barn og 31 lærere.»
Men barnehagen er overbelastet, og nonnene føler at de må sende barn bort. Fire av de åtte klasserommene er telt. «Vi ville aldri være i telt - det er kaldt om vinteren, og når det regner er alt fuktig og usunt. Barna har ikke egentlig kunnet lære i dette miljøet. I år bestemte vi oss for at vi ikke kan fortsette på denne måten.»
Det er en vanskelig beslutning for Azhar. Hun får telefoner hver dag fra foreldre som ber henne om å ta inn barn. Hun vil gjerne hjelpe, men føler at det er en for stor jobb: «Vi vil investere i barna, dette er viktig. Men hvordan kan jeg gjøre det? Jeg mistet en tredjedel av lærerne mine denne sommeren på grunn av emigrasjon, og jeg har rett og slett ikke nok klasserom.»
Azhars foreldre og familie flyttet til USA for mange år siden. Har hun av og til lyst til å følge dem?
«Jeg har gitt løfter om å tjene Kristus og hans kirke, og jeg tror at jeg skal være her. Det er vår jobb å lære barna og hjelpe dem som har opplevd vold og det å bli fordrevet. Vi er alle en familie, og når vanskelige tider kommer, må vi holde sammen.»
Nonnene har fått rikelig med erfaring av å jobbe med flyktninger, noe som hjelper dem å forstå hvordan barn reagerer når de blir fordrevet: «De er forskjellige fra voksne, de tilpasser seg lettere. Barn er fulle av energi og elsker livet. Vi kan lære av dem. Å leve i øyeblikket og elske livet - så lenge vi kan fortsette å leve slik og investere i våre barn og utdanne dem, er det en fremtid for kristne i Irak.»