Overlevde fangenskap hos Boko Haram: - Be for jenter i fangenskap

Agnes vokste opp i et område preget av angrep fra militante ekstremistgrupper. «Under oppveksten var vi noen ganger redde for at vi skulle bli angrepet. Faren vår pleide da å synge denne sangen til oss: ‘Gud svikter oss aldri. Gud forlater oss aldri. Selv midt i lidelsen og forfølgelsen forlater Gud oss aldri’».

I januar 2019 ble landsbyen angrepet av Boko Haram. «Vi arbeidet på markene utenfor gården vår da bevæpnede menn kom mot oss og kidnappet tre av oss. Senere drepte de vennene mine. Jeg er den eneste overlevende».

Det umulige valget

Livet i fangenskap var grusomt. «Vi led mye under tiden i fangenskap. De tvang oss til å arbeide for dem. De presset oss kontinuerlig til å fornekte troen på Jesus. Jeg ble gitt til en kvinne som var gift med en av krigerne. I det skjulte var hun fortsatt kristen. Hun ba meg late som, og sa at dersom de presset meg til å fornekte Jesus, så skulle jeg samtykke, mens fortsatte å holde fast ved min tro i hjertet. Under den muslimske bønnen skulle jeg be til Jesus fremfor ‘Allah’».

Valget kjentes umulig. «Kvinnen advarte meg. Hun sa at dersom jeg ikke ønsket å bli drept, slik som mine venner, måtte jeg si det de ønsket at jeg skulle si. Jeg sa da at jeg ville bli muslim».

Beslutningen hennes holdt henne i live, men gjorde ikke livet noe enklere. «Jeg opplevde mye vold. Spesielt når jeg nevnte Jesu navn. Noen ganger slo deg meg bevisstløs.»

‘Gud forlater oss aldri’

Flere ganger kom hun til å tenke på sangen faren pleide å synge: ‘Gud forlater oss aldri’.

Sangen og løftene fra Guds ord holdt henne oppe. «I salmene er det et vers som sier: uansett hvilke utfordringer og lidelser du går gjennom, hold fast ved Gud. Han vil utfri deg. Det hjalp meg til å bekymre meg mindre. Jeg hadde en sterk tro på at jeg kom til å møte familien min igjen en dag. Disse versene var til stor oppmuntring. Kvinnen jeg bodde sammen med var også dypt forankret i Guds ord. Også det hjalp meg til å forbli sterk».

Flukten

Etter to år i fangenskap klarte Agnes å flykte.

«Jeg og en annen ung jente ble sendt av sted for å finne grønnsaker i skogen. Vi ble bevoktet av to væpnede menn. Da vi kom et godt stykke inn i skogen ba de oss om å bli værende og sanke grønnsaker. De måtte av sted, men ville komme tilbake etter oss senere. Jenta jeg var sammen med foreslo at vi skulle flykte. Etter en lang marsj nærmet vi oss en landsby like ved hjemstedet mitt».

«Men mye hadde forandret seg. Landsbyen var forlatt og bygningene var ødelagt».

I landsbyen møtte de soldater som tok dem til en liten leir. Et sted den nigerianske hæren midlertidig tar vare på dem som har rømt eller er reddet ut fra Boko Harams grep. Agnes måtte vente der til et familiemedlem kunne komme og offisielt identifisere henne.

Fordømt av sine egne

«Gleden var stor den dagen jeg fikk tilbake friheten», forteller hun. Agnes ble i leiren sammen med soldatene og lengtet og ventet på at familien skulle komme.

Men ingen kom for å hente henne.

«Mamma og pappa var for langt unna, i en annen by, og slektninger og venner som bodde i nærheten nektet å komme og ønske meg velkommen tilbake. De så på meg som en ‘Boko Haram-kvinne.’ De hadde allerede fordømt meg...»

Dette er dessverre en helt vanlig erfaring for kvinner som har vært kidnappet av Boko Haram. Åpne Dører møter ofte unge kvinner som har klart å rømme, for så å oppdage at deres lokalsamfunn, til og med deres egen familie, avviser dem og skammer seg over dem. Stigmaet knyttet til kvinner som har vært i fangenskap, er vanskelig å forstå. Det er dypt forankret i den falske oppfatningen om at de har blitt hjernevasket, og at alle barn som fødes i fangenskap ‘er skitnet til’ av Boko Haram.

Hjemkomsten

Til slutt kom søsteren til Agnes for å hente henne, og hun brakte med seg triste nyheter: «Faren min var kritisk syk. I to år hadde jeg ikke sett ham. Faren min døde samme uken jeg kom hjem, uten at jeg fikk ta farvel».

«Da jeg kom hjem orket jeg ikke å gå ut på grunn av all baksnakkingen. Jeg ble ikke vist kjærlighet. Ingen kom for å hilse på meg. De gjorde narr av meg og stønnet av forakt. På det tidspunktet sa jeg til søsteren min at hvis jeg hadde visst at det var slik jeg ville bli behandlet, ville jeg enten ha blitt i skogen eller vært død».

«For å få fred forlot jeg hjemmet og nabolaget mitt en tid, men jeg fant det ikke. Heldigvis er ting blitt bedre nå, selv om folk fortsatt håner meg.»

Hjelp til å bearbeide traumer

Legedom og gjenopprettelse er ikke enkelt for Agnes og familien hennes. Forholdet til moren er anstrengt. De trenger mer tid for å bearbeide fortiden og reparere relasjonene. Agnes, og andre som henne, har ikke forblitt alene i sine lidelser - takket være din støtte. Du har gjort det mulig for Åpne Dører oppsøke kvinner som Agnes og Hannatu (som vi fortalte om i fjor), og tilby dem traumehjelp.

Når vi minnes Leah* og ber for henne, må vi huske at Leah og Agnes representerer trolig tusenvis flere kvinner og barn som fortsatt er i hendene på Boko Haram.

Agnes spør om vi vil be:

«Jeg ønsker at alle som tror på Jesus skal be for de mange jentene som fortsatt er i fangenskap. Be Gud om å gripe inn. Be også for meg, at Gud skal gjøre slutt på avvisningen jeg møter. Be for familien og lokalsamfunnet som har avvist meg, at Gud skal åpne øynene deres for å se at det de gjør ikke er bra.»

*Leah, 14-åringen som ble kidnappet for 4 år siden. Hun er tvangsgiftet med en Boko Haram-kriger og har, etter rapporter vi har fått, nå to barn.