Åndelig kamp om Afrika

Kristen vekst

I Det nye testamentet leser vi i hovedsak om hvordan det kristne budskap ble forkynt i Europa. Det samme gjelder den kirkehistorien vi blir presentert for. Men realiteten er at kristendommen ble forkynt i Afrika, både i nord og øst, like tidlig som den vant fram i det sørlige Europa. Det nordlige Afrika har minst like mange kjente kristne ledere og dyktige teologer fra de første århundrer som Europa (Origenes, Tertullian, Cyprian, Athanasius, Augustin med flere). De ortodokse kirkene i Egypt, Etiopia, Eritrea er blant de eldste eksisterende kirkesamfunnene. I Etiopia ble kristendommen erklært som landets offisielle religion. Også nubierne i Sudan regner sin kirkes historie tilbake til de første århundrer. Blant berberne vest i Nord-Afrika (Marokko, Algerie og Tunisia) som i de første århundrer av vår tidsregning var et kristent folk, er det i dag en betydelig kristen vekkelse.

Men det var ikke bare kirkevekst og kristen vitalitet i det nordlige Afrika. Det var også fryktelige forfølgelser, for eksempel under keiser Decius i det tredje århundre og keiser Diokletian i det fjerde. Forfølgelsene klarte ikke å knekke kirken. Men senere skulle kirken mer eller mindre bli borte i det nordlige Afrika vest for Egypt. Selv om kirkene i Algerie, Marokko, Tunisia og Libya i dag er små, kan en si at det pågår kristen vekkelse. I 2009 skrev noen kilder at det var 45 000 romersk-katolske kristne og mellom 50 og 100 000 kristne i Algerie. De fleste protestantiske kristne har muslimsk bakgrunn. 6 år senere, i 2015, anslår en kilde at 380 000 har konvertert fra islam til kristen tro i Algerie. De tilhører i hovedsak berberfolket i Kabylene, et folk som altså var kristent før den arabisk-muslimske invasjonen.

Kristen tro er blitt den klart største religion i de sørlige, de sørøstlige og de sentrale delene av kontinentet. The World Book Encyclopedia skrev at i 2002 utgjorde kristne 80 prosent av befolkningen i Afrika. 20 prosent er muslimer. Bare i Togo holder flertallet av folket fast på tradisjonelle afrikanske religioner.

I år 1900 var det ikke mer enn ni millioner kristne i Afrika. 100 år senere anslås tallet til 380 millioner. Av disse sier Pew Forum on Religion and Public Life i 2006 at 147 millioner tilhører pinsekirker og karismatiske bevegelser. David Barrett skriver i World Christian Encyclopedia at det vil være 633 millioner kristne i Afrika i 2025 om veksten fortsetter som nå. En studie fra 2015 anslår at nær 2,2 millioner av nye kristne har muslimsk bakgrunn, og altså har konvertert fra islam til kristen tro.

Islamsk offensiv

Kan den enorme kristne veksten, og ikke minst det at mange muslimer forlater islam og blir kristne, være en av grunnene til den islamske offensiven i Afrika? Bildet er sammensatt. Jeg vil prøve å skissere noe av det jeg tenker er bildet:

Global jihad/islamistisk vekkelse.

Det er ikke tvil om at det pågår en global islamsk vekkelse. Den er til dels svært radikal. Mediene gir mest informasjon om voldelige jihadistiske grupper som al Qaida, Taliban, IS (Daesh), Det muslimske brorskap, al Shabaab i Somalia, Boko Haram i Nigeria og tilsvarende grupper i Indonesia og Filippinene. Også de radikale islamistiske regimene i Iran og Sudan omtales. Mindre medieoppmerksomhet er det om Saudi-Arabias spredning av radikal wahhabisme og Sudans politiske og militære støtte til terrorgrupper i Afrika og radikaliseringen av fulaninomadene, fremfor alt i Nigeria. De viser til at et område (Sokoto), for hundre år siden var et kalifat. Tolv delstater nord i Nigeria har innført sharialovgivning. Kampen om Nigerias «midtbelte» er hard. I nordøst har jihadistgruppen Boko Haram søkt å få makten i områder som historisk tilhørte islam, men der det nå er mange kristne.

Abuja-erklæringen av 1989

Det undrer meg at det er så lite oppmerksomhet rundt Abuja-erklæringen av 1989. Jeg tror den er en inspirasjonskilder for den islamske oppvåkningen og kampen om herredømme. Som bakgrunn for erklæringen skriver Islam in Afrika Organisation (IAO):

Av alle kontinenter er Afrika det eneste som har en absolutt muslimsk majoritet. Det var her den første utvandringen (hijra) fant sted da forfølgelsen av muslimer ble utålelig på den arabiske halvøy. Og i løpet av få år ble islam den dominerende ideen i Egypt, Nord-Afrika og hele det sentrale Magreb. Derfra spredte islam seg til det vestlige og sentrale Afrika. På lignende måte ble det østafrikanske kystområdet islamsk.

En fremstiller det altså det slik at islam har en historisk «rett» på store deler av Afrika. Senere i IAOs presentasjon legges skylden for svekkelsen av islam på vestlig imperialisme og kristen misjon.

IAOs og Abujaerklæringens mål er 1. å fremme enhet og solidaritet blant muslimer (Ummah) i Afrika, 2. å fremme fred, harmoni og utvikling, 3. å støtte, forbedre og koordinere da´awa (islamsk misjonering) for å gjøre islam mer attraktiv, og 4. fremme Sharia (islamsk lov) og alle dens implikasjoner.

Utfordringer er, slik IAO ser det, å forene alle muslimer slik at de kan tale med én stemme. IAO tegner følgende bilde av islam i Afrika: Islam skapte utstrakt handel og bygget sterke statlige institusjoner. Fremfor alt utviklet islam kunnskap og etablerte sentre for utdanning som fikk internasjonal anerkjennelse. Islam ga Afrika dets ærefulle historie. Islam skapte en ny sivilisasjon. Slik ble Afrika et kontinent samlet under Allahs navn inntil det ble undergravd av indre stridigheter og imperialisme. Det er grunnen til at Afrika har sunket ned i den tilstanden kontinentet er i i dag.

IAOs løsning på Afrikas problemer er en revitalisering av islam. Islam kan redde kontinentet fra ødeleggende vestlig imperialisme, for det ser ut som om Afrika har lånt det verste fra Vesten. Vestlig imperialisme gjorde felles sak med kristendommen, og islam ble marginalisert. Av denne grunn er islam blitt undertrykket av et tyranni som består av (vestlig) imperialisme, sionisme og sekularisme, skriver IAO. Det er åpenbart at noe må gjøres.

Utfordringen for islam i Afrika gjorde at ledere for islamske stater og organisasjoner kom sammen til Islam in Africa Conference i Abuja i Nigeria i november 1989. Abujaerklæringens mål er å vinne hele Afrika for islam, med mange slags virkemidler. Det dreier seg om utdannelse, medier, politiske posisjoner, økonomi og handel, militær dominans, lovgivning (Sharia) osv. I islams teologi og historie er jihad, krigføring, en viktig faktor i utbredelsen av islam. For å fremme målet om å gjøre hele Afrika til et islamsk kontinent, trengte en å samordne alle tiltak. Det ledet til dannelsen av Islam in Africa Organisation (IAO) i juli 1991. Også dette møtet fant sted i Abuja i Nigeria.

Vi kan se sporene av den islamske agendaen på mange steder og mange måter. Er det også grunnen til diskrimineringen og forfølgelsen av kristne i Nigeria?

Radikale islamske grupper i Afrika

Den første måten er de mange radikale, voldelige gruppene som Boko Haram i det nordøstlige Nigeria med forgreininger til Niger og Kamerun, fulaninomadene som fremfor alt er voldelige i Nigeria og al Shabaab i Somalia og det nordlige Kenya. Disse gruppene finnes altså både i vest og øst.

Radikale islamske regimer

Det fremste av radikale islamske regimer i Afrika er i Sudan. President al-Bashirs religiøs-politiske agenda for Sudan er étt land, én religion (islam), én kultur (arabisk) og ett språk (arabisk). Derfor fører han krig mot afrikanske muslimer i Darfur som ikke vil anta arabisk kultur og språk og afrikanske kristne i Nubia som verken vil konvertere til islam eller ha arabisk kultur eller språk. Regimet gjør hva det kan for å knekke den kristne kirke i landet, og det er selvsagt forbundet med dødsstraff, i samsvar med Sharia, å forlate islam og bli kristen.

Regimet i Sudan har trent islamske terrorister og forsynt dem med våpen for å føre jihad i en rekke afrikanske land. I en lang artikkel, Radical Intolerance – Sudan´s Religious Oppression and Embrace of Extremist Groups -, publisert i desember 2017, beskriver og analyserer dr. Suliman Bado det sudanske regimets menneskerettighetsbrudd, folkemord og etniske rensing, støtte til ekstremistgrupper og religiøse forfølgelse:

Fra 1990-tallet har det sudanske regimet hatt bånd til internasjonale terroristaktører som al-Qaida og Hamas. I dag tillater det radikale islamistgrupper og religiøse ledere å spre voldelige ideologier, slik som fra IS og andre internasjonale terrorgrupper. Noen av disse kan operere fritt i Sudan og rekruttere sudanesere til internasjonale terroristgrupper som al-Qaida, Boko Haram og al-Shabaab … Regimet har en lang historie med massedrap, tvungne forflytninger og undertrykkelse av fundamentale rettigheter og trosfrihet i det sudanske folk.

Regimet i Libya, under ledelse av Muammar Gadaffi, var ideologisk leverandør av radikal islam samt våpen til islamske jihadistgrupper i flere andre afrikanske land, for eksempel Mali, Den sentralafrikanske republikk og Nigeria. Etter at regimet falt, er det rikelig våpentilgang for islamske hellgkrigere. Det har jihadister i andre områder av Afrika oppdaget.

Saudi-Arabias innflytelse

Mange afrikanske muslimer har studert wahabbistisk teologi i Saudi-Arabia. Saudi-Arabia trenger ikke selv sende «misjonærer» og imamer til Afrika for å lære folk der den radikale saudiske versjonen av islam. I Sahel-regionen investeres det store summer i bygging av islamske (wahabbistiske) kultursentre, utdanningsinstitusjoner (madraser) og moskeer.

Saudi-Arabia utnyttet i sin tid det tomrommet som ble skapt etter Siad Barres og kommunistregimets fall i Somalia til å skape et radikalt islamsk samfunn. Resultatet kan en se i dag, med et land som ikke henger sammen, politiske og religiøse fraksjoner og en terrorgruppe som utgjør en fare for mange mennesker, i og utenfor landet.

Saudi-Arabia er vokteren av sunni-islam. Den andre store grenen av islam er shia, og det iranske regimet er dets vokter. Når Saudi-Arabia er en aktiv aktør i Afrika, må også Iran være der.

Hvem vil vinne i Afrika?

Det er ikke vanskelig å se forskjellene på islams og kristendommens «kamp» om Afrika. Islam har sitt forbilde i profeten Muhammed og den første islamske æra. Den tegner et ærefullt bilde av islam på kontinentet. Kristendommen har sitt forbilde i Jesus og de første kristne generasjoner. Deres misjonsmetoder var og må være helt annerledes.

Vestlige stormakter er på plass i Afrika i den hensikt å skape fred og forsoning. Islamske nasjoner er der for å gjenvinne områder de tenker historisk tilhører islam og å vinne hele kontinentet for islam. For tiden er kampen hardest i Magreb (vest) og i Sahel (områdene sør for Sahara.