Livet i en Nord-Koreansk fangeleir: naken, snauklipt og uten navn

Straffen er at de må sone i fengsler, omskoleringsleirer og arbeidsleirer. Åpne Dører anslår at 250 000 mennesker er fanger i slike leirer, og av dem er 50 000 fengslet på grunn av sin kristne tro.

Her er historien til én av de kristne fangene:

«Mitt navn var ‘fange nummer 42’. Navnet var det første de tok fra meg da jeg kom hit. Hver morgen ropte fangevokterne på ‘nummer 42’. For å nå fram til dem, måtte jeg krabbe på albuer og knær. Jeg måtte reise meg med bøyd hode, for det er ikke tillatt å se på fangevokternes ansikt.

Jeg la hendene på ryggen og fulgte vokterne inn på rommet, der forhøret foregikk. Hver dag i én time stilte de de samme spørsmålene:

«Hvorfor var du i Kina? Hvem møtte du? Oppsøkte du en kirke? Hadde du en bibel? Møtte du noen sør-koreanere? Er du kristen?»

DE KOMMER TIL Å DREPE MEG

De spurte om jeg var kristen. Ja, jeg elsker Jesus. Men jeg svarte at jeg ikke var det. Hvis jeg hadde fortalt at jeg hadde fått hjelp av kinesiske kristne, ville jeg blitt drept – langsomt eller hurtig.

Hver eneste dag ble jeg slått og sparket. Det verste var når de traff ørene. Det ringte og suste i mange timer etterpå, noen ganger i flere dager. Mot slutten av dagen tok de meg tilbake til cellen. Det var varmt om dagen, men kaldt om natten. Cellen var så liten at jeg ikke kunne ligge. De tvang meg til å sitte på knærne. Hendene var bundet.

Jeg var plassert i denne enecellen fordi de mente at jeg trodde på Gud. Og fordi jeg hadde rømt fra Nord Korea for å skaffe mat til meg selv og min familie. Under hungersnøden krysset jeg grensen til Kina, og det var der jeg møtte andre kristne. Deres liv rørte meg.

JEG TRODDE AT LIVET VAR SLUTT

En dag mens jeg var i Kina, kjørte en svart bil opp på siden av meg. Jeg trodde det var noen som ville spørre etter veien, men flere menn kom ut av bilen og grep tak i meg. Jeg forsøkte å komme meg løs, men de skjøv meg inn i bilen. Da de lukket døren, tenkte jeg at livet mitt var slutt.

Etter noen uker i en kinesisk fengselscelle, ble jeg brakt til et fengsel i Nord-Korea. De fjernet klærne mine og undersøkte kroppen min for å se om jeg hadde gjemt noe. Særlig var de interessert i penger. Deretter tok de på meg klær som ikke passet i det hele tatt, sannsynligvis brukt av tidligere fanger. De barberte håret av hodet mitt og plasserte meg i en celle.

ALT JEG KUNNE GJØRE, VAR Å BE

Jeg følte meg så alene. Jeg visste det var andre fanger der. Jeg hørte stemmene deres, men jeg fikk aldri se dem. Alt jeg kunne gjøre, var å be – i hjertet. Jeg kunne aldri be høyt. Inni meg sang jeg en sang jeg selv hadde skrevet:

«Hjertet mitt lengter etter min

himmelske Far, i dette fengselet.

Selv om sannhetens vei er bratt og smal,

vil en strålende framtid åpenbares

- bare jeg holder ut.

Livet er fylt av sorg og mange utfordringer.

Hvordan kan jeg følge i Guds fotspor?

Med tårer lengter mitt hjerte etter min Far,

i dette fengselet.

Far, ta imot din datter.

Beskytt meg i din store borg

og under ditt skjold.

Ta meg under dine vinger.

Må din røst, Far, som lyder fra himmelen,

lede meg til dine velsignelser - hver dag!»

Etter ett år i fengsel, visste jeg ikke hvor lenge jeg ville kunne overleve. Jeg tenkte: «En dag vil de rope nummeret mitt, uten å få svar. Jeg kommer til å dø her i fengselet. De vil fjerne kroppen min, og den neste fangen vil kalles ‘Nummer 42’ og få mine klær.»

Like etter ble jeg på forunderlig vis stilt for domstolen. Det var en seier. Mennesker som sendes til en Kwan-li-so, en politisk arbeidsleir – blir aldri dømt av en dommer. De bare forsvinner. Ingen overlever. De fleste kristne havner i slike høyrisikofengsler. Men jeg gikk fri fordi de ikke har funnet meg skyldig i å være kristen.

En av leirene der kristne holdes fanget på grunn av sin tro.

INGEN SOLSTRÅLER TRAFF KROPPEN MIN

Det var ingen advokat som forsvarte meg. Jeg bare sto foran dommeren og med voktere bak meg. Mannen min var der også. Han så på meg med sørgmodige øyne, og jeg kunne se at han hadde grått. Vi lengtet etter å snakke med hverandre, men vi kunne ikke veksle et eneste ord.

Så spurte dommeren min mann om han ønsket å skille seg fra meg. «Ja,» svarte han med gråtkvalt stemme. Han måtte gjøre det for bar- nas skyld, og for sin egen skyld. Hvis han ikke skilte seg, ville alle bli straffet. Likevel, ordene hans knuste hjertet mitt.

Jeg ble dømt til fire års soning i en omskoleringsleir. Under fengselsoppholdet hadde ikke kroppen min fått en eneste solstråle. Ett år uten å se sola og å kjenne vinden! Bare det å bli transportert bort fra fengselet – å få være ute og kjenne frisk luft – var overveldende.

JEG SÅ FORMLØSE KROPPER SOM BEVEGET SEG

Men den korte opplevelsen av lykke i frihet forsvant fort da jeg kom til leiren. Jeg husker at jeg så formløse kropper som beveget seg. Det tok et øyeblikk før jeg forsto at det var mennesker. Noen var krumbøyd, andre manglet en arm eller et bein. Jeg så på mine egne armer og bein, tynne som fyrstikker. Jeg så ikke mye bedre ut enn de andre fangene.

I leiren arbeidet jeg tolvtimers dager. Noen ganger mer. Hver dag var som et mareritt. Men jeg var ikke alene i en celle lenger. Jeg bodde i en brakke sammen med flere andre, og en dag ble jeg syk. Jeg fikk lov å bli værende i brakken, og trodde jeg var helt alene. Så fikk jeg øye på et laken i et hjørne. Det beveget seg. Jeg stirret på det og forsto at det lå noen under lakenet. Jeg listet meg bort og lyttet. Lydene som kom fra skikkelsen, kunne knapt høres. Men det jeg hørte, kjente jeg igjen. Jeg skjønte hva det var. Det var en kvinne som ba, og hun ba i tunger. Jeg gikk tilbake til madrassen min og holdt et øye med henne i flere dager.

GUD HAR VÆRT MED MEG

En dag vi arbeidet ute og ingen var i nærheten, gikk jeg bort til denne kvinnen og sa: «Jeg hilser deg i Jesu navn.» Hun reagerte med sjokk, men jeg fikk roet henne ned før vokterne kom. Innenfor murene i denne omskoleringsleiren dannet vi en hemmelig menighet. Når vi møttes og følte oss trygge nok, ba vi sammen. Hun var modigere enn meg, og snakket til andre om Kristus. Det er grunnen til at hun ble hentet og fraktet til en høysikkerhetsleir, en Kwan-li-so. Jeg kom aldri til å se henne igjen.

Etter bare to år i leiren fikk jeg høre at jeg skulle løslates. Gud hadde vært meg hver dag, hver time, hvert minutt og hvert sekund. Den siste kvelden i brakken tenkte jeg på familien min: «Det første jeg skal gjøre når jeg kommer ut, er å finne mannen min og barna våre. Barna er mye større nå. Vi har ikke sett hverandre på flere år. Men Gud har våket over meg i det nordkoreanske fengselet, og jeg har bedt om at han også skal våke over min familie. Jeg må fortelle dem om Kjærlighetens Gud.»