Kristne i Sentral-Asia – hva skal de gjøre?

Myndighetene vet at det er kraft i Guds ord

«Sergej» er født i en av de små sovjetiske republikkene, men konen kommer fra Usbekistan. Han reiser mye i hele regionen og kjenner den derfor svært godt. Overalt har han kontakt med de nye kristne, enten de er helt alene eller de har dannet små menigheter.

Da Sovjetunionen kollapset, oppdaget de uavhengige sentralasiatiske landene at de var uten egen ideologi. «Tidligere, da vi var under kommunismen, visste vi nøyaktig hva vi måtte gjøre hver dag,» sier «Sergej». «Landene vendte på en måte raskt tilbake til islam fordi de var muslimske før. Men samtidig hang den gamle kommunistiske og totalitære styreformen fortsatt igjen.»

I disse eks-sovjetiske landene var det russisk-ortodokse kirker og små baptistkirker med etniske russere. Men det var ingen nasjonale kristne. Det fantes ikke kristne bøker på noen av de nasjonale språkene. Den russisk-ortodokse kirke var heller ikke klar eller villig til å ta imot nye fra majoritetsfolkene.

Mange strengt russisk-ortodokse tradisjoner kom i konflikt med nasjonale tradisjoner. Det gjorde det også vanskelig for ikke-russere å bli med i kirkene. For eksempel er det vanlig i de muslimske miljøene at kvinner bruker bukser under kjolen. Men i den russisk-ortodokse kirken sa en: «Kvinner bruker ikke bukser! Det er mannsklær.»

Bare noen få bibelord var oversatt til de nasjonale språkene. Skulle ikke-russere lese Bibelen, måtte de derfor lese den på russisk. De få nye kristne og de unge kirkene i de sentralasiatiske statene begynte derfor bare med noen få bibelord på sine språk. Det er fortsatt slik at det er svært lite litteratur på nasjonale språk. Men Bibelen oversettes. Det betyr at om noen vil lese litteratur på sitt eget språk, og ikke på russisk, er Bibelen ett av få alternativ.

Også i dag er det slik at myndighetene ikke tillater folk å ha bibelord i heimene sine. Dette er svært strengt i Usbekistan, men enklere i Kirgisistan. «Hvorfor er det slik?» spør «Sergej», og svarer selv: «Fordi myndighetene tror på kraften i Guds ord. De vet fra historien at Bibelen utfordrer og forandrer både enkeltmennesker og samfunnet. De poliske lederne våre våger ikke å åpne for andre ideologier.»

Første generasjons kristne

Den sentralasiatiske kirken består hovedsakelig av unge mennesker. Den er en førstegenerasjonskirke. De er også de første som får lese Bibelen på sitt eget språk. Blant etniske russere som var evangeliske kristne, var det heller ikke mye kristen litteratur i Sovjettiden, kun et baptistisk magasin som ble utgitt hver tredje måned.

Det kan være mange kulturkollisjoner når noen med muslimsk bakgrunn blir kristne. Arrangerte ekteskap er veldig vanlig i denne kulturen. Men hva skjer når to familier vil arrangere ekteskap mellom en sønn og en datter, og den ene av disse er blitt kristen? Nedarvede kjønnsrollemønstre kommer ofte i konflikt med kristen forståelse. Kan for eksempel en ektemann hjelpe sin kone i huset? Det er ikke akseptert i den muslimske kulturen. Gjør en kristen ektemann det, kan han høre fra familiemedlemmer og andre: «Jesus har gjort deg til kvinne!»

«Du har valgt den rette veien»

«Sergej» forteller følgende historie fra Tadsjikistan om «Amina». «Da jeg var 9 år gammel, ble jeg fortalt at jeg måtte be 5 ganger daglig. Men jeg forsto ikke noe av det jeg ba, jeg bare repeterte etter min mor. 13 år gammel fikk jeg økt interesse for islam. Foreldrene mine sendte meg til en madrasa (koranskole). Jeg var den beste eleven, men jeg hadde også mye frykt. Jeg tenkte: Ville Allah straffe meg om jeg ikke ba 5 ganger om dagen? Da jeg var 16 år gammel, ble det borgerkrig i Tadsjikistan. Noe skjedde i hjertet mitt, og jeg ønsket om å lære mer om profeten Isa Masih. Jeg begynte å leite etter informasjon i alle muslimske bøker. Jeg gikk til en mullah og sa: «Kan du fortelle meg om profeten Isa?» Han ble veldig sint og svarte: «Isa er en russisk profet!» Senere hørte jeg et program på radioen. En kvinne som snakket farsi, inviterte folk til å be. Etter bønnen begynte jeg å skrike og le. «Hvorfor ler og skriker du slik?» spurte min mor og mine brødre. «Jeg har nettopp lært at Jesus døde for våre synder,» svarte jeg. En slektning, Sainura, kom på besøk. Da hun hørte hva som hadde skjedd, utbrøt hun: «Halleluja! Du vet ikke hvor mange som har bedt for deg.» Jeg begynte å lære mer om Jesus.

Foreldrene mine spurte: «Hvorfor har du sluttet å be?» (det vil si ved de fem muslimske bønnetidene). Men jeg hadde ikke sluttet å be. Det var bare det at jeg nå kunne be på en helt annen måte. Jeg vet nå at Gud forstår språket mitt, tadsjiki, så jeg behøver ikke å be islamske bønner på arabisk. Dette var en stor skam for familien. Vi var kjent for å være en sterk muslimsk familie. Min bestefar hadde gått til fots til Mekka. Forfølgelsen startet, og den ble verre for hver dag. En stor mengde muslimer kom til huset vårt. Først tok de faren min og banket ham opp. De truet ham til å få sin datter tilbake til islam. De kastet meg på bakken, sparket meg og forbannet meg. Dette holdt de på med helt til kvelden. Jeg ba min far om tilgivelse for alle problemer jeg hadde forvoldt ham. Men han sa. «Du trenger ikke be om tilgivelse. Du har valgt den rette veien.» Forfølgelsen fortsatte mot familien min, og også brødrene mine ble truet. Jeg måtte flykte til et trygt sted.

I tiden som fulgte fikk ikke familien lov til å begrave våre døde. Til slutt sa far: «Min datter, hva har du gjort mot oss?» Men muslimene sa: Denne familien er kafir – forrædere. Etter 7 års forfølgelse måtte jeg flykte. Mor sa: «Vær så snill å fornekte Jesus.» Situasjonen ble så vanskelig, men jeg fant styrke i å be. Å fornekte Jesus var ikke et alternativ.

Det er nå 9 år siden jeg måtte forlate familien, og jeg har ikke kunnet besøke familien og landsbyen alle disse årene.

Nye kristne forfølges

99 prosent av alle MBB-ere (kristne med muslimsk bakgrunn) opplever press fra familien, mener «Sergej». . I Sentral-Asia betyr familien svært mye. Utdannelse, sykehus, medisiner – alt avhenger av familien. Gifte seg kan en ikke gjøre uten de eldste i hver familie aksepterer giftermålet. Det skal også betales en brudepris, og den er det familiene som forhandler om.

Den viktigste grunnen til at familien forfølger og fornekter en MBB-er, er skam. «Den frafalne» bringer skam over familien sin. Det skjer også ofte at jenter kidnappes. En kvinne som er leder i en menighet, ble kidnappet av en muslimsk mann. Familien hennes sa: «Du kan ikke komme tilbake til oss. Hans familie er din familie nå» Hun svarte: «Men jeg elsker ham ikke.» Men broren hennes svarte som kulturen hadde lært ham: «Kommer du tilbake, må jeg drepe deg. Du har brakt skam over familien!»

En historie fra Kirgisistan viser hvordan denne skam-kulturen slår ut. En kvinne som var blitt kristen, ble torturert av sin egen familie, slått av far og to brødre. «Sergej» og noen kristne ledere sa til henne: «Vi vil hjelpe deg til et nytt sted.» Men hun svarte: «Jeg er den eneste kristne i denne landsbyen. Jeg må bli her.» Men situasjonen ble virkelig alvorlig da broren sa: «Jeg kommer med vennene mine og slår deg til døde.»

Muslimsk samfunn er også preget av sladrekultur, sier «Sergej». Alle vet alt om alle. Det betyr at politiet i Usbekistan enkelt får vite alt om alle. Bestemødrene sitter ved inngangsdøra di og vet alt som er i veskene, hvem som besøker deg osv. Et annet problem er at hvis menigheten ikke er registrert, kan dere ikke ha møter. Men det er nesten umulig å oppnå registrering. Derfor møtes mange små evangeliske grupper i hjemmene. Før kunne det være møter med inntil 12 personer. Nå våger de fleste ikke å ha møter med mer enn 3 mennesker. Og møtedeltakerne våger ikke å ha med seg bibler, kun noen få bibelord som de har skrevet på papirlapper.

Vi hadde et møte et sted i Sentral-Asia. Vi ønsket å synge en kjent sang sammen, men etter at det første verset var sunget, husket de ikke mer. «Vi har ikke kunnet synge på to år,» fortalte de. «Hvis naboer hører det, blir vi rapportert.»

De kristne kan oppleve press fra mange kanter. Myndighetene selv prøver å sverte de kristne ved å spre rykter om at kristne er homoseksuelle. I Nord-Kaukasus vokser radikal islamisme. En pastor ble skutt etter en gudstjeneste. Det skjer 300 terrorangrep i året i dette området. Fattigdom er også et generelt problem.

Angiveri er et annet. Det er sannsynlig at i hver menighet er minimum 1-2 som rapporterer til politiet! Men ingen av de andre i menigheten vet hvem det er. En pastor i Tsjetsjenia sier: «Jeg treffer bare 1 og 1 person og gir undervisning.»

Hva skal jeg gjøre?

En kvinne leder en husmenighet i et av landene i Sentral-Asia. Sønnen hennes på 6 år er veldig glad i å synge og synger nesten alltid. «Men det er mitt problem,» sier moren. Han begynte å synge en kristen sang i en taxi. Taxisjåføren rapporterte det til politiet. En dag spurte gutten: «Hva vil skje med nabogutten hvis han dør i morgen? Vil han gå fortapt? Da må jeg fortelle ham om Jesus!» «Men gjør han det, vil vi få problemer,» sier mor. «Neste år begynner han på skolen. Læreren vil spørre alle elevene på mandag: «Hva gjorde dere på søndag?» - Hva skal jeg gjøre?»