Kristne i Asia er under angrep

I åtte lange dager hadde snekkeren Henry* ikke sett noe annet enn blod, voldtekt og død. Henry ble holdt fanget sammen med en gruppe andre kristne av Maute, en gruppe tilknyttet IS. De samme som stod bak invasjonen av den filippinske byen Marawi i 2017. Hendene hans var bundet, døren var lukket da han overhørte kidnapperne snakke om dagens henrettelse. Henry var den neste.

Dette er eksempel på situasjonen for kristne i mange islamske land i Asia. En muslimsk fundamentalistisk bevegelse vil innføre streng Sharia-lov og rense kontinentet for kristne. På mange måter har kirken fått en dødsdom.

Metodene deres er:

• Et kirkeangrep av gangen
• En kvinne kidnappet av gangen
• Et barn misbrukt av gangen
• En martyr av gangen

Kirken har overlevd århundrer med forfølgelse. Den må være sterk. Det er sant, men samtidig står mange av våre brødre og søstre uten en menighet, pastor eller disippeltrening. De mangler fellesskap, og mange er avvist av det som burde være deres kristne familie (se s 8-9).

Hva skjer i det islamske Asia? Tre ulike typer historier.

Fakta kan peke på historier, men aldri fortelle dem. For å forstå hva som foregår i det islamske Asia må vi se på tre ulike former for historier: overskriftshistorier, «bak forhenget»-historier og hverdagshistorier.

Overskriftshistorier

Overskriftshistorier er historiene som blir fanget opp av mediene, slik som kampen om Marawi. Det tok Maute (IS) bare dager å erobre byen, men filippinske militære trengte måneder på å gjenerobre den. I et lite øyeblikk var verdens øyne rettet mot den ødelagte byen. Vi hørte om ikke-muslimer (kristne) som ble henrettet fordi de ikke kunne sitere den muslimske bønnen. Vi så bilder av mennesker som flyktet fra byen.

Det ble skrevet om kidnappingen av den malaysiske pastoren Raymond Koh, som fremdeles er savnet. Nylig rapporterte The Human Right Commission of Malaysia (Suhakam) at politiet har stoppet etterforskningen av kidnappingen. Dette fordi politiet har pågrepet en mistenkt og siktet ham for ugjerningen. En svært skuffende utvikling siden kameraovervåkingsbilder viser at det tydelig var en gruppe godt trente menn som kidnappet pastoren.

Like før jul angrep en selvmordsbomber en kirke i Quetta, Pakistan, og mer enn 10 mennesker er rapportert døde.

«Bak forhenget»-historier

Mye skjer bak forhenget. Vårt team ble værende for å hjelpe de kristne i Marawi. Under et nylig besøk møtte vi flyktninger som fikk hjelp under angrepet. En kvinne forteller: «Jeg vet at Jesus er virkelig fordi noen så meg under krigen. Da jeg flyktet fra hjemmet mitt hadde jeg ingenting, men dere gav meg det jeg trengte for å overleve.»

Raymond Koh er ikke den eneste kristne som har blitt kidnappet i Malaysia. Pastor Joshua Hilmy ble kidnappet sammen med sin kone i desember 2016. Ingen har hørt fra dem siden. «Vi tror de fortsatt er i live. Vi må fortsette å be for dem og familiene deres,» sier en venn av familien.

Under angrepet på kirken i Quetta ble en av ALIVE’s (Åpne Dørers partner i Pakistan) ledere oppringt av en medarbeider som ikke kunne komme seg inn i byen. «Jeg er fremdeles utenfor Quetta,» sa den unge mannen. «Jeg er på vei hjem fordi broren min skal gifte seg. Jeg hadde planlagt å være sammen med fetteren min. Nå er han død! Jeg sov på bussen da mobilen begynte å vibrere av alle meldingene som tikket inn. Fetteren min er død! Jeg føler meg så alene på bussen. Det er ingen som kan holde rundt meg.»

Bare en dag før angrepet hadde ALIVE opplæring i traumebehandling. Ofre fra angrepet i Peshawar i 2013 delte sine erfaringer med kristne fra andre deler av landet. Noen av deltakerne var tilstede i kirken i Quetta dagen etterpå. «Ofrene fra angrepet i Peshawar delte om den kraften som er i bønn, og hvordan angrepet hadde påvirket troen deres. Gud forberedte oss, men vi visste ikke at vi skulle få bruk for det vi lærte så kort tid etter.»

Bak forhenget finnes alltid mer smerte og tragedie enn noe menneske kan bære, men der gjør også Gud mye mer enn vi kan forstå, uten å selv være i det.

Hverdagshistorier

De fleste historiene får vi aldri høre. Der kristne, her representert av Rehanullah, lever under et enormt press, i et land vi ikke kan nevne, i fare for at forfølgelsen skal øke. De fleste muslimer i hans samfunn later som det ikke finnes mennesker som Rehanullah; det finnes ingen frafalne som har forrådt islam, konvertert og blitt hemmelige kristne.

«De sier vi ikke finnes,» forteller Rehanullah. Stemmen hans kan nesten ikke høres. «Men jeg kan fortelle deg: Vi er kristne. Vi må kanskje leve i skjul, men i oss bærer vi et bankende hjerte for Jesus.» Han leder en smågruppe med troende og ønsker å evangelisere selv om han må være ekstremt forsiktig. «Jeg kom tilbake til landet mitt for å tjene, og jeg vil dø i tjeneste her.»

Rehanullah vet i det minste hvorfor han blir forfulgt. Pakistanske kristne Shahzad vet at han ikke er muslim. Det er alt han kan om sin egen kristne identitet. Han bor i en landsby med 300 andre kristne. Han har ingen bibel og kan ikke lese. Han har aldri tatt del i et kristent møte. Pastoren hans bor 20 mil unna. Når han kommer på besøk ber han en bønn, men forkynner ikke Guds ord. Når noen spør hva ‘frelse’ betyr, har Shahzad ikke noe svar.

Som så mange andre kristne lever Shahzad i stor fattigdom. Muslimene tilbyr slike som Shahzad håp; han kan bli muslim og dermed motta penger, hus og jobb. Men Shahzad vet at han ikke er en muslim. Tragedien er at han ikke vet. HVEM han tilhører.

Hva med Henry?

Henry sitter på sine knær og ber. Han er forberedt på å dø. Han ser bort på skyvedøren. Den er stengt. Eller er den det? En annen tenker på det samme og skyver døren opp et par centimeter. Bevæpnede terrorister står rett utenfor. Hvis de åpner døren mer, vil den lage lyd, og de vil bli avslørt.

I neste øyeblikk skjer det – fly, bomber, kaos. Dette er deres eneste sjanse. Fangene skyver opp døren. Henry og de andre stormer forbi kidnapperne. Skudd. Kropper faller. Henry springer for livet.

Endelig er de langt nok vekke. Med steiner kutter de av tauene rundt håndleddene. De hopper i elven, og skjuler seg der til de blir funnet av militæret.

Mens Henry gjenforteller historien faller han ofte i egne tanker. Likevel vil han fortelle, fordi han er så utrolig takknemlig for friheten, og for den hjelpen han fikk da han kom seg ut av fangenskapet. Han ergjenforent med familien sin.

Akkurat nå får han husly, men så fort som mulig vil han reise hjem og fortsette arbeidet som snekker. Gjennom våre støttespillere har vi fått mulighet til å gi ham et nytt sett med verktøy og hjelp til en ny start for ham og familien.

I fangenskap var Henry, snekkeren fra Marawi, så godt som dømt til døden. Nå lever han i frihet. Og han vet at han har kristne søstre og brødre som bryr seg.

*Navnene er endret av sikkerhetsgrunner

Hvordan kan jeg hjelpe?