Kirker som forsvinner

På mange måter kan man sammenfatte årets funn i World Watch List med ordene kaos og kontroll.

Kaos forårsaket av pågående konflikter, organisert kriminalitet og islamistisk terror, slik at fiender av den kristne troen kan operere uten å risikere straff.

Kontroll ved at autoritære regimer strammer grepet og intensiverer presset mot kristne minoriteter.

Dette kan føre til at kirker blir drevet under jorden og møtes i skjul. Eller det kan føre til at kirker blir drevet ut og forsvinner.

Drevet under jorden

I Sentral-Asia står kirkene overfor et valg; skal de la seg registrere, og dermed risikere at de blir pålagt å rapportere om hvem som går til gudstjeneste? Eller skal de fortsette å møtes illegalt, og utsette seg for arrestasjon og dom? Stadig flere kirker velge det siste – i Sentral-Asia og andre steder i verden. Les mer om forholdene i Kirgisistan og Kasakhstan her.

I mars gjennomførte representanter fra Statens kommisjon for religiøse saker, noen av dem væpnet, en razzia mot St. Nicholas-kirken i Talas, Kirgisistan. De tvang kirkegjengere på vei ut tilbake inn i kirken og holdt menigheten tilbake inntil to slovakiske nonner hadde signert en erklæring om «ulovlig misjonsvirksomhet» og «spredning av ideologi.»

Noen ganger har man ikke et slikt valg. I Algerie er de fire sist protestantiske kirkene nå stengt etter trusler fra myndighetene, som er redd for kirkeveksten i de berbiske miljøene i landet. Før myndighetenes offensiv mot kirkene i 2019 fantes det over 50 protestantiske kirker i Algerie. Å møtes til gudstjeneste i private hjem kan gi inntil tre års fengsel, og antallet kristne som venter på rettssak og dom er på et historisk høyt nivå.

I nabolandet Libya, hvor det ikke finnes trosfrihet i det hele tatt, har de små kristne fellesskapene gått enda dypere under jorden. Det skjedde etter at myndighetene i mars 2023 arresterte minst seks kristne fra muslimsk bakgrunn og utsatte dem for tortur for å få dem for å få dem til å frasi seg sin tro. Flere fengslede kristne konvertitter venter på dom.

I Kina fortsetter presset mot kirkene. Uregistrerte menigheter blir presset til å la seg registrere, og er man først registrert må pastorer delta på kurs hvor de indoktrineres i nasjonalistisk og kommunistisk ideologi. Av denne og flere andre grunner velger mange kinesiske menigheter å forbli uregistrerte.

I land som Iran finnes det ikke kirker i det hele tatt som forkynner på majoritetsspråket farsi. De rundt 1 million kristne i landet møtes i smågrupper i hjemmene, men vet at de heller ikke der er trygge. Myndighetene har mange ganger slått inn dørene og arrestert de tilstedeværende. Mange pastorer sitter fengslet eller er dømt til forvisning.

Drevet ut

Pastor Barnabas ble brutalt angrepet av Fulani-milits i det nordlige Nigeria. Flere familiemedlemmer ble drept, og selv ble han påført store skader. I dag er han pastor for tusenvis av kristne i en av de mange leirene for internt fordrevne i Nigeria. «Alt i hjemmet mitt ble brent ned. Nå kan jeg ikke ta vare på familien min. Jeg kan ikke gi dem mat. Barna mine går ikke lenger på skole. Mediene bryr seg ikke, politikere snakker ikke om det, ingen snakker om det. Vi forblir i mørket.»

Vold og terror fører til at Kirken blir drevet ut mange steder. Forholdene nord i Nigeria har vært alarmerende i flere år. 70 % av alle kristne som ble drept i rapporteringsperioden var fra dette området, hele 3100 mennesker. Vi kan også nevne Burkina Faso. Inntil 2019 var landet preget av toleranse mellom muslimer og de kristne, som utgjør en fjerdedel av befolkningen. Men de siste fem årene har militante islamister erobret 40 prosent av landets areal. Det har ført til stenging av kirker og kristne skoler. Angrep og drap på kristne har skapt et klima av frykt, som hindrer mange fra å delta i gudstjenester eller sende barna sine til kristne skoler, og store områder er tømt for kristne.

Mali har også hatt en lignende utvikling, og hvor myndighetene er skeptiske til de kristne og ser på dem som utenlandsk innflytelse. Mye av det samme kan sies om de fleste landene like sør for Sahara. Til sammen finnes det minst 16 millioner kristne flyktninger i dette området. Selv om vi ikke vet hvor mange som har måttet flykte på grunn av sin tro, vet vi at det gjelder mange.

Ser vi på de mer langsiktige trendene, er både Syria og Irak eksempler på områder hvor vold og uroligheter har gjort at kirkene mange steder har forsvunnet eller er svært svekket. I Irak er det få av de kristne som flyktet fra IS i 2014 og flyktet nordover mot de kurdiske områdene som har turt å vende tilbake. Mens det i 2003 var over en million kristne i Irak, er tallet nå under 200.000. I Syria har også den kristne befolkningen blitt redusert til en brøkdel. Dette skyldes både borgerkrigen, IS, jordskjelvet i 2023 og den langvarige diskrimineringen de har blitt utsatt for. Etter at islamistiske HTS overtok makten i desember, kjenner de kristne seg igjen usikre på framtiden.

Fra Guds perspektiv

Hva fører disse endringene til – for Kirken? Poenget er at vi ikke vet. Ennå. Noen ganger og enkelte steder lykkes fienden tilsynelatende i å knekke Kirken, iallfall for en stund. Andre ganger kan økt press og forfølgelse bety at de kristne må omorganisere seg og feire gudstjeneste sammen på en annen måte, noe som kan skape ny vekst. Det som ser ut som et nederlag, kan likevel vise seg å være en vinning for Guds Rike, men aldri uten at det koster.

Nettopp derfor er det viktig å ikke bli mismodige, men å stå sammen med den forfulgte delen av Kirken i bønn. Be inn i det vi ikke vet. Vite at det kan skje mye godt midt i det vanskelige. For «Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige tar slutt, det usynlige er evig.» (2. kor 4:18)

Vil du lese mer om resultatene fra World Watch List, så finner du det her.