Palmesøndagen Valeria aldri glemmer

Ingen ble drept, men fjorten ble skadd da to selvmordsbombere sprengte seg selv utenfor en katolsk kirke på den indonesiske øya Sulawesi palmesøndag 2021. Angrepet fant sted idet kirkegjengerne var på vei ut fra gudstjenesten.

Ett av ofrene denne søndagen var Valeria. For alltid kommer hun til å forbinde påsken med denne hendelsen, og smerten og kløen fra arrene fungerer som en daglig påminnelse. Men omstendighetene til tross - Valeria er et eksempel på hvordan Gud har brukt det vanskelige til å forvandle henne, og hvordan Han fortsetter å gi henne styrke hver dag.

Palmesøndag 2021 gjorde Valeria og de to vennene hennes, Karina og Edelina, seg klare til å forlate Makassar-katedralen etter å ha deltatt i messen. Akkurat da gikk en bombe av like ved der de sto. " Der og da trodde vi det var en transformatorstasjon som hadde eksplodert like i nærheten, men straks begynte vi å kjenne varme og smerte i kroppen“, forteller Valeria. «Vi hadde ingen anelse om at en bombe nettopp hadde gått av foran kirken vår».

Langfredag 2021

De siste påskene har hun vært i Makassar på grunn av studiene, men denne påsken skal Valeria være sammen med foreldre og yngre søsken i hjembyan Tual i Maluku. " Jeg og vennene mine har øvd på noen av sangene vi skal synge under påskegudstjenesten. Jeg liker å synge og er takknemlig for at bomben ikke skadet stemmebåndene mine, slik at jeg kunne fortsette å tjene Gud med stemmen min”, sier hun.

En bestemt episode fra terrorangrepet har hjulpet henne til å forstå mer av den redselen Jesus må ha kjent da Han skulle korsfestes. “Fem dager etter , på langfredag, måtte jeg opereres. Jeg lå på operasjonsrommet med armene utstrakt. Jeg hadde hatt så mye vondt i armene helt siden natten før og fram til kl. 18 den fredagen. Smerten var uutholdelig, og jeg ba ’Jesus - er dette den typen smerte du led da du ble korsfestet denne langfredagen?’ Jeg husker at jeg tenkte: Dette er ikke til å holde ut”.

Valeria og venninen Karina.

Selv om hum forsto at lidelsen hun opplevde ikke kunne måle seg med lidelsen som Herren Jesus gjennomgikk da han ble korsfestet, gjorde denne opplevelsen henne enda mer bevisst på at Jesus forstår hennes smerter fordi han selv har opplevd smerte. Og hun er takknemlig for å ha en Gud som forstår hva hun har gått gjennom.

Den lange veien tilbake

Etter det første sykehusoppholdet begynte den lange prosessen for at kroppen skulle bli rehabilitert. De to siste årene har hun tilbragt mye tid på intensivavdelingen, og hun har vært gjennom en lang rekke operasjoner og medisinske kontroller. “I Makassar var jeg gjennom en ny operasjon så sent som i forrige uke, før jeg returnerte til Tual”, forklarer Valeria. “Jeg er takknemlig for at staten har betalt for behandlingene mine, og det er et institutt som har finansiert alle kontrollene mine. Men forrige uke fikk jeg en overraskelse da jeg fikk vite at instituttet ikke lenger vil dekke legekontrollene mine. Jeg ble litt satt ut, for dette koster mye penger, og jeg er bare vikarsykepleier”.

Valeria takker Gud for at Han har vært med hele tiden mens hun har slitt med å komme gjennom sykepleierskolen. Det har vært vanskelig siden hun har måttet håndtere de voldsomme smertene etter brannsårene. “Gud har gitt meg muligheten til å fullføre dette utdanningsløpet selv om smertene av og til gjør det vanskelig for meg å studere. Foreldrene mine presset meg til å ta hovedfag i sykepleie, selv om jeg i utgangspunktet ikke hadde noen interesse for det. Jeg tror mine foreldres beslutning er den beste for meg, og det er grunnen til at jeg gjør som de sier. Og siden jeg nå er jeg utdannet, har jeg bestemt meg for å flytte tilbake til hjembyen min. For få uker siden begynte jeg å jobbe som vikarsykepleier ved det lokale sykehuset”.

En Gud som forvandler våre hjerter

Valeria har også fått større medfølelse for pasientene hun har ansvar for. “Jeg er bedre i stand til å identifisere meg med angsten, ensomheten og ubehaget med å være pasient. Derfor kan jeg også møte dem på en annen måte, fordi jeg har opplevd det de opplever”.

Valeria er takknemlig for alt Gud har tillatt i livet hennes, og for måten Han har forvandlet henne på. “Nå kan jeg lettere akseptere min tilstand og er takknemlig for de erfaringene Gud har gitt meg. Selv om det fortsatt er mange som ser på meg som litt annerledes, har jeg større glede av livet fordi Gud har gjort det mulig for meg å akseptere meg selv. Likevel ber jeg om at det som skjedde med meg ikke skal igjen, spesielt ikke nå i påsken”.

Åpne Dørers lokale partnere har stått sammen med Valeria og Karina siden 2021 og støttet dem med bønner og oppmuntring. Vi har også gitt ytterligere støtte når det har vært påkrevet. Vi takker Gud for både Valeria og Karinas framgang og for troen deres, som er blitt styrket i løpet av denne vanskelige tiden.

Vil du være med å be?

• Vi tror at Gud alltid sørger for sine barns behov, også når Valeria ikke lenger får økonomisk støtte til flere medisinske undersøkelser. Be om at Gud må sørge for Valeria på ulike måter.
• På grunn av lav lønn, som akkurat nå bare blir utbetalt annehver måned, lengter Valeria etter å gå fra å bære vikar til å ha fast stillling. Be om at Gud skal gi henne et gjennombrudd på dette området.
• Be om at Valeria må bli helbredet fra traumene sine, og at hun skal tørre å snakke med andre om hva Guds har gjort i hennes liv og hennes hjerte.
• Be for alle kristne som samles i påsken – at Gud holder sin beskyttende hånd over oss alle, og at Jesu navn kan bli feiret i åpne kirker over hele verden.
• Be også Gud være med alle kristne som må feire påsken i skjul.