Håp om en fremtid

Vindusviskerne kjemper mot regnet som pisker mot frontruten, - det er desember i Irak. Regnet gir håp om innhøstning fra den fruktbare jorden. Skjult i jordsmonnet ligger sporen, håpet om en fremtid.

Åkrene og de kristne landsbyene noen mil nord Mosul har flere likheter. Det tid for vanning og for at sarte røtter igjen skal utvikles. IS er borte, men frykten, usikkerheten og sårene er der ennå. Tross frykten velger noen å slå røttene sine ned, og ut av ruinene bygges det et nytt samfunn. Bolighus, kirker, små forretninger, et verksted, et bakeri. Det legges grunnlag for en fremtid, et håp.

Sporene på slagmarken er ikke lenger så synlige, men det er de usynlig sporene som går dypest. Kvinner, barn, og menn bærer alle dype sår. For kvinnene og jentene som ikke unnslapp IS ble kroppen og sinnet en slagmark der kampen ennå kjempes. Skammen, traumene må håndteres og bearbeides. Kan denne slagmarken bli til åkerland igjen? På samme måte som husene reises, kulehull blir pusset igjen, får mennesker hjelp til å bygge sine liv opp fra sjelens ruin. Sporene vil være synlige lenge, men der er håp.

Det griper hjertet mitt å møte disse menneskene som har vært gjennom så mye, og jeg kjenner på takknemlighet for hva vi får være med på. Gjennom bønn og gaver får vi sammen være med å vanne Guds åkerland i Irak. Jesus kom som lys inn i mørket, og som håp inn i håpløshet. Han er der hos dem – jeg fikk se det med egne øyne!

Ole Petter Livden, Åpne Dører