Fra Irak til New York

Åpne Dører hadde tre hovedpunkt i oppropet ‘Håp for Midtøsten’: De kristne i Irak og Syria – sammen med andre religiøse og etniske minori­teter – må sikres:

• samme rettigheter og likeverdig statsborgerskap
• verdige levevilkar
• en tydelig rolle i forsoningsarbeidet og gjenoppbyggingen av samfunnet

Oppropet ble støttet og underskrevet av 808.172 mennesker fra 143 land over hele verden.

Fra 8. - 12. desember 2017 ble underskriftene overlevert til De Forente Nasjoner av Noeh, en 12 år gammel gutt fra Irak. Han deltok i en rekke høytidelige møter sammen med sin far og fader Behnam, en irakisk kirkeleder.

Noeh hadde med en gave til New York; en pose med klinkekuler som han selv hadde gravd ut fra de nedbrente ruinene av det som en gang var hjemmet hans. Glasskulene var dekket av støv og misdannet av intensiteten i brannen. Han gav en glasskule til hver av FN-represen­tantene han møtte.

De ble synlig berørt av dette. Disse dagene gikk konfliktene i Midtøsten fra å være politikk til å få et ansikt. Kyoko Shiotani, kontorsjefen for visegeneralsekretreren, sa: «Dette er antake­lig den mest verdifulle julegaven jeg får i år, fordi den kommer fra ditt hjerte og ditt hjem»

Hvor er vi nå?

‘Håp for Midtøsten’ er en pågående prosess med påvirkning over tid, og det er fortsatt litt tidlig å si noe om konsekvensene av møtene i New York. Men våre bønner og vårt arbeid bærer frukt, og vi kan allerede nå rapportere noe spennende:

Nå i januar kunngjorde FN’s Utviklingspro­gram og USAID at 55 millioner USD skulle gå direkte til hjelp for kristne i Irak som gjenopp­bygger sine liv etter IS. Dette er viktig siden vi vet at kristne i Irak har blitt forskjellsbehandlet, og ikke mottatt sin andel av internasjonal nød­hjelp. Lokale kirkelederne og kristne nettverk er en livline for kristne på flukt, men ble avskåret fra den store potten med internasjonal nødhjelp.

Det er en stor fordel å arbeide med kirkeledere som fader Behnam og kristne organisasjoner i området. De har ofte vært de første til å gi humanitær hjelp, godt hjulpet av sine nettverk og sin tilstedeværelse i konfliktområdene. Men det viktigste er trolig at de allerede har opparbeidet tillit og troverdighet i sine lokalsamfunn.

Bygger for fremtiden

Men kirken ønsker også å sikre fremtidens rammeverk; ikke bare møte de akutte behovene for gjenoppbygging. Det burde være sikkerhetsgarantier for de kristne i Irak. Fader Behnam uttrykker det på denne måten: «Hvilken nytte er det i å gjenoppbygge samfunnet dersom vi ikke kan være trygge og ha garanti for sikkerheten?»

Takket være overleveringen av oppropet vårt, har vi etablert sterke relasjoner med en rekke senior-personale i FN og i ulike nasjonale regjeringer. Dette er bare begynnelsen.

Oppmuntringens gave

De kollektive bønnene og mobiliseringen av stemmene i den globale kirken har ikke bare gjort inntrykk på FN-tjenestemenn og regjeringer. Det faktum at så mange mennesker signerte et opprop på deres vegne, har gjort sterkt inntrykk på Noeh og fader Behnam.

«Vi er overveldet over at våre trossøsken i hele verden gir sin støtte til kristne i Irak og Syria,» sier fader Behnam. «Som irakiske kristne takker vi alle våre brødre og søstre som tenker på oss og ber for oss. Vi takker alle som fører vår sak og som støtter oss materielt, slik at vi fortsatt kan bli værende i Irak.»

«For oss har disse tre og et halvt årene vært et stort mirakel. Vi har oppdaget at kirken i hele verden står sammen med oss.»

Da Noeh var i USA, fortalte han om landsbyene og hjemmene til de kristne på Ninive-sletten. «Jeg forsøkte å få hjelp til å gjenoppbygge hjemmene og selvsagt også vårt eget hus. Det var stort å få besøke Det hvite hus. Der sa de: ‘Dra hjem Noeh – det du ber om, er på vei.’ Det gjorde meg veldig lykkelig. Jeg takker Gud for at de vil hjelpe oss med gjenoppbyggingen.»

«Jeg ga tre store klinkekuler til visepresident Pence. Han sa: ‘Når hjemmet ditt er restaurert, vil jeg komme på besøk og gi tilbake disse klinkekulene’.»

Noeh og de andre vendte tilbake til sine hjem i Irak, takknemlige og oppmuntret av alt de hadde opplevd. Det hadde mye å fortelle til de hjemme.