Familie fengslet og torturert for å ha flyktet – og for deres kristne tro

Hannah Cho* ble født like før Koreakrigen brøt ut i 1950. Hun husker enda flysirenene og hvordan hun klamret seg fast på ryggen til sin far mens de søkte ly i fjellene for å overleve nok en natt med bombing.

Etter krigen, da offentlig religion ble innskrenket, ble lokalkirken hennes omgjort til en skole. Hennes kristne mor fortsatte å be hjemme, men Hannah og faren holdt utkikk etter naboer som kunne finne på å varsle myndighetene om troen hennes.

«Dersom noen kom for nær, ville vi hoste og hun stoppet bønnen,» sa Hannah. «Noen ganger ble faren min irritert på henne og ville ikke at hun skulle be i stua, så da gikk hun ut av huset, selv om det snødde. En gang sendte jeg min 9 år gamle datter ut til henne for å pakke henne inn i et teppe.»

Hanna ønsket å forstå morens tro, men hun snakket så fort mens hun ba at det var vanskelig å oppfatte det. «Alt vi klarte å få med oss var: ‘Hananim, Hananim!’ [Herre! Herre! Hjelp!]», forklarte hun.

«Vi ante ikke hvem denne ‘Hananim’ var. Datteren min spurte henne til og med en gang om hvorfor hun ikke bare dro for å besøke denne mannen dersom han var så viktig for henne. Moren min svarte: ‘En dag skal jeg det.’»

Hanna (til venstre) ber med hennes eldste datter, april 2017. Foto: Åpne Dører.

«På grunn av min mors bønner ble jeg aldri like hjernevasket av Juche-ideologien [nordkoreansk selvbergingsideologi] som andre,» sa Hannah. «Spesielt etter at hun fortalte meg hvordan jeg ble født. Foreldrene mine giftet seg under den japanske invasjonen (1910-1945). Faren min hadde vært gift før, men hadde ikke vært i stand til å få barn med hans første kone. Og min mor var også ufruktbar. Men noen fortalte henne at dersom hun ba til Jesus ville hun få en baby. Hun ba i nesten åtte år. Og så, ikke lenge etter andre verdenskrig, ble jeg født.»

Hannahs mor sa ingenting om hennes kristne tro før Hannah giftet seg i en alder av 23.

Livet i Nord-Korea ble enda vanskeligere for Hannah etter at hun giftet seg.

«Jeg fødte seks barn, men to av dem døde veldig tidlig. Jeg har fortsatt tre døtre og en sønn. Mannen min pleide å arbeide på en fabrikk, men da økonomien kollapset fantes det ikke arbeid igjen, og ingen inntekt,» sa hun.

«Jeg måtte forsørge familien min. Jeg hadde flere forskjellige jobber. Jeg jobbet på en fabrikk og solgte også varer på det svarte markedet. Jeg reiste jevnlig fra øst i landet til vest. Og fordi jeg reiste ulovlig, måtte jeg ofte hoppe av toget i fart, før det kom til stasjonen. En gang hektet jeg foten min fast og ble hardt skadet. Skaden, det tunge arbeidet og den vanskelige tiden førte til en skade på ryggsøylen min. Jeg kan ikke lenger rette ut ryggen min. Noen ganger bærte jeg tunge pakker med frossent kjøtt opp i fjellene, slik at jeg kunne selge det på det svarte markedet. Dette kostet meg den ene fingeren min, og flere tånegler. Vi hadde aldri penger nok til skikkelig helsehjelp.»

Etter at Hannahs mor døde, bestemte hun og familien seg for å forlate Nord-Korea og flykte til Kina.

«De eldste døtrene mine var de første som flyktet, men de ble lurt av menneskesmugleren. Planen var at de skulle møte en av slektningene til min mann, men i stedet ble de solgt inn i tvangsekteskap med fattige kinesiske bønder. Heldigvis ble de solgt til familier i samme landsby, slik at de fortsatt hadde mulighet til å ha kontakt med hverandre,» sa hun.

«Da vi ikke hørte noe fra dem, dro mannen min til Kina for å forsøke å finne dem. Imens passet jeg våre to yngste barn hjemme. Mannen min kom ikke tilbake. Et år senere dro jeg selv til Kina for å lete etter dem alle sammen. I begynnelsen kunne jeg ikke finne min mann. Jeg fikk arbeid på en kinesisk gård som hushjelp, men fikk aldri betalt. Jeg hadde mistet alt som var viktig i livet mitt. Jeg ba til Gud med de eneste ordene jeg kunne:

«Hanonim, Hanonim!» Til slutt kom jeg endelig i kontakt med min manns slektning og han førte meg til min mann, men døtrene mine var fortsatt savnet.»

Hannahs ektemann dro tilbake til Nord-Korea for å hente de to yngste barna som var blitt igjen med familie, for å ta de med tilbake over grensa til Kina. Han fant også ut hvor de to eldste døtrene befant seg.

«Noen uker senere var hele familien samlet igjen i Kina,» sa Hannah.

Sammen slo familien seg til ro med sitt nye liv og begynte å gå i kirken til en slektning. Der konverterte de alle til kristendommen.

«Vi hadde observert min mors tro, men nå forstod vi den,» sa Hannah. «Vi opplevde en fred i hjertene våre og en uforklarlig glede. Det var så oppfriskende, som om sløret for øynene mine ble tatt vekk og jeg endelig kunne se Gud. Nå kunne jeg følge Ham slik min mor hadde gjort. Pastoren lærte oss om Kristus og det kristne liv. Troen vår vokste raskt fordi hele livet vårt hadde vært en forberedelse for dette øyeblikket.

Etter to uker dro de to eldste døtrene tilbake til sine kinesiske familier. «De var tryggere der,» sa Hannah, «men vi lovet hverandre å holde kontakten.»

Arrestert

Sorg etterfulgte snart gleden over gjenforeningen av familien.

«Vi ble oppdaget av kinesiske hemmelige agenter og arrestert,» forteller Hannah. «De flyttet oss fra fengsel til fengsel helt til vi til slutt ble sendt tilbake til Nord-Korea. Like etter at vi kom dit ble vi vitne til en fryktelig episode. En kvinne i fengselet var gravid med en kinesisk manns barn. Rase er veldig viktig i Nord-Korea; den rene rasen skal ikke forpestes. Det å blande koreansk blod med kinesisk blod er en fryktelig ‘synd’. Kvinnen fødte barnet i fengselet, men så beordret vakten henne om å drepe barnet, noe hun ikke var i stand til. Vakten truet så en annen kvinne og sa at han ville la henne få leve dersom hun drepte barnet. Han løftet en pistol til hodet hennes og hun hadde ikke noe annet valg enn å kvele babyen til døde. Og vi måtte se på.»

Familien var adskilt fra hverandre i fengselet – mannen hennes og tenåringssønnen i avdelingen for menn, Hannah og datteren med kvinnene. De ble banket opp og avhørt. Når det var over, ble de tvunget til å knele inne på cellene deres – noen ganger fra 05:00 til midnatt – og ikke snakke.

«Mannen min ble behandlet veldig ille. Han fortalte vaktene at han hadde blitt en kristen. Senere fortalte han oss at han ikke hadde hatt noe valg. Etter å ha vært vitne til hva de gjorde med babyen og etter at vaktene truet med å drepe familien hans, måtte han fortelle dem sannheten. Etter innrømmelsen ble vi alle fire låst inn på isolat – et lite bur. Vi fikk ingen mat eller vann og kunne ikke sove,» sa Hannah.

«Fanger i isolat ble brutalt banket opp. Ingen våget å gjøre motstand, fordi det ville bare gjøre torturen enda verre. Men mannen min var annerledes. Jo mer de torturerte ham, jo hardere forsvarte han troen sin. Han ropte til dem: ‘Dersom det er en synd å tro på Gud, vil jeg heller dø! Bare drep meg! Det er mitt oppdrag å leve etter Guds vilje!’»

«Hver gang han sa imot dem, strippet de av ham klærne og slo ham som om han var et dyr. Kroppen hans var full av sår og huden var flerret opp. Når han mistet bevisstheten, vekket de ham og startet på nytt.

«Jeg trodde jeg var nær døden. Jeg var dehydrert og ble mørbanket til jeg besvimte. Da jeg våknet, ble jeg slept tilbake til en vanlig celle med min datter og andre kvinnelige fanger. Der banket de meg opp foran dem. Alt min datter kunne gjøre var å gråte lydløst, noe hun gjorde dag og natt.»

«Selvfølgelig ba vi hele tiden mens vi var i fengsel. En dag ble hele familien vår kalt ut av cellen. Det var et dårlig tegn. Når fanger blir tatt fra cellene deres midt på natten betyr det at de blir overført til en arbeidsleir for politiske fanger.»

«Da vi kom inn på kontoret var det to mannlige fanger der. Jeg kjente igjen sønnen min, men den andre mannen var i veldig dårlig forfatning. Jeg kjente ikke igjen mannen min, og han kjente ikke igjen meg. Det var så ille vi så ut etter all torturen vi hadde blitt utsatt for. Ribbeina og kragebeinet hans var brekt, så han klarte ikke engang å stå oppreist. Men jeg forstod at det var ham.»

«Vi stod foran nestkommanderende i fengselet og ventet på å få dommen, mens vi alle ba om et mirakel. Vi ville ikke lide og dø i en fengselsleir for politiske fanger. Men i stedet benådet han oss med et spesielt amnesti. Da vi spaserte ut av fengselet den natten og endelig var frie og alene, sang vi stille en salme.»

Adskilt igjen

Hanna fortsatte: «Vi dro til vårt gamle hjem for å komme til hektene, men vi fryktet fortsatt for livene våre. Livet i Nord-Korea var for farlig og for vanskelig. Mannen min foreslo at jeg skulle ta med datteren vår og dra i forveien til Kina. ‘Ikke se etter jobb,’ sa han. ‘Bare dra til kirken vår der du vil få hjelp. Jeg vil komme etter med sønnen vår om ca. en måned.’

«Jeg gjorde som han sa og kom trygt frem til kirken vår med datteren vår. En måned gikk. Ingen livstegn fra mannen min. Så en måned til, en tredje, en fjerde… Jeg ventet i 3 år. Så fikk jeg høre at han hadde dødd kort tid etter at vi hadde forlatt Nord-Korea. Han klarte aldri å overvinne smertene og plagene fra tiden i fengselet.

«Sønnen min kunne ikke krysse elven alene. Han er fortsatt i Nord-Korea. Jeg har ikke sett ham eller snakket med ham på mange år. Jeg kommer aldri til å gi opp håpet om å finne ham.»

«For om lag to år siden fikk jeg vite at han fortsatt er i live og lever med en familiemedlem. Vi fikk til og med snakke sammen på telefon en gang. Jeg bor nå i Sør-Korea. Min yngste og mellomste datter er her sammen med meg. Min andre datter bor i Kina med mannen hennes. Hun står fortsatt i fare for å bli oppdaget og sendt tilbake. Jeg håper jeg en dag vil bli gjenforent i Sør-Korea med datteren og sønnen min.»

«Moren min lærte meg bare én bønn. Men jeg ber den fortsatt hver eneste dag, for familien min og for landet mitt: ‘Hanonim, Hanonim! – Herre, Herre, vær så snill, hjelp!»

* Navnene er endret av sikkerhetshensyn