Dømt for å søke sannheten

I hotellresepsjonen står Daniel. Han er ikledd dress og kommer akkurat fra et jobbintervju. Som nyutdannet sykepleier har han søkt på flere jobber ved sykehusene i området. Ansiktet hans lyser ut i et stort smil, og han forteller at han nettopp har blitt tilbudt en jobb. «Dette skjer ikke ofte», utbryter han, vel vitende om at nyutdannede ofte må vente lenge før de får jobb eller utplassering.

Mest av alt utstråler han lettelse; jobben er et bønnesvar og en frukt av mange års studier. Likevel kaster fortiden en skygge over hans nye framtid. For under intervjuet fikk han spørsmål om hvorfor en med muslimsk etternavn ikke lenger ser ut som en muslim.

Jakten på Sannheten

Daniel var en ihuga tilhenger av islam. Hans kristne trosreise startet da en evangelist ga en av Daniels medstudenter et nytestamente. Medstudenten tok med seg boka til moskéen uten å tenke seg om. Lederne i moskeen forstod hva slags bok dette var og forsøkte å brenne den, men Daniel fikk overbevist dem om at han burde kunne lese den. Han fikk fire dager på seg. Men i fire år beholdt han ny-testamentet og leste det i smug.

Til å begynne med leste Daniel for å finne bevis på at Koranen representerte sannheten. Men noe helt annet skjedde, og hele livet hans ble snudd på hodet. «Etter fire år satt jeg igjen med mange spørsmål», forteller han.

«I Bibelen fant jeg det motsatte av det jeg leste i Koranen. Vi lærte at Isa – Jesus – var en profet og et menneske. Bibelen fortalte meg at Han er Gud, Guds Sønn, Frelseren. Jeg ba moskéen om å danne en komité. I løpet av den neste måneden hadde vi fire møter med tjue ulike ledere og skriftlærde som hadde stor kunnskap om islam, og der diskuterte vi disse spørsmålene. Til slutt konkluderte komitéen med at jeg var besatt av en ond ånd. De sa: ‘Du ødelegger religionen vår. Ikke kom til moskeen vår igjen.’»

Daniel løp til nærmeste kirke og krevde at de ga ham ‘den store boken som har et kors på seg’, en som inkluderte Det gamle testamentet. «Jeg var fast bestemt på å søke sannheten, delvis fordi jeg var blitt avvist på en så ydmykende måte. Det gjorde meg såret og sint.»

«Samme dag, under kveldsbønnen, spurte jeg Gud: ‘Hvorfor viser du meg ikke den rette veien? Hvorfor skal jeg være så forvirret? Hvorfor må jeg leve som en utstøtt?’»

Daniel reiste til landsbygda for å få tid til å be og lese Bibelen. Mens han var der, utviklet han høyt blodtrykk. Han dro på sykehus og fikk medisiner, men det høye blodtrykket ga seg ikke. Samtidig leste han i Bibelen om Jesus som helbredet syke...

«For å finne ut om det var sant, gikk jeg til en kirke. Der fant jeg noen som kunne be for meg. Tilbake på sykehuset fant de at blodtrykket var tilbake til det normale. I samme øyeblikk som de hadde bedt for meg i kirken, hadde jeg kjent helbredelsen komme. Derfor ble jeg 100 prosent sikker på at alt jeg hadde lest i Bibelen var sant.»

Adskilt og isolert

Nyheten om Daniels omvendelse spredte seg som ild i tørt gress.

«Folk la merke til at jeg gikk i kirken. Noen kjente faren min, noen hadde jeg studert i moskéen sammen med, noen var venner eller bekjente fra videregående. Alle visste det med det samme.»

Daniel hadde fremdeles en venn i moskéen, en som fortalte ham hvilke planer lokalsamfunnet hadde for ham. «I moskéen hadde de diskutert hvordan jeg skulle bli ekskludert. Jeg ble umiddelbart skilt fra familie og venner. Fra det øyeblikket ble jeg utstøtt fra det lokalsamfunnet som tidligere hadde respektert meg og elsket meg.»

Men det stoppet ikke der. Sammen med faren og brødrene hans ble lokalbefolkningen enige om at Daniel hadde vanæret familien og måtte drepes. «De spurte faren min hva de skulle gjøre med meg. Rasende sa han: ‘Drep ham, samme hvor dere finner ham!’»

På flukt

Da Daniel hørte denne beslutningen, kjente han på en ekstrem ensomhet. «Jeg kunne ikke gå i kirken for å be om hjelp, fordi der kjente jeg ingen. Det var ingen jeg kunne ta med på råd. Derfor flyktet jeg ut i skogen. Mens jeg var der, gikk jeg gjennom noen av de mest smertefulle øyeblikkene jeg har opplevd», forteller han. Tårene triller mens han forteller videre.

«I skogen var det ville dyr – som hyener og andre ville skapninger. Det var et skremmende sted, og jeg sov nesten ikke. Det eneste jeg fant å spise var ville grønnsaker. Det var en hard tid, så hard at det ennå er vanskelig å snakke om. Etter en uke ga jeg opp og sa til meg selv: ‘Hvis de dreper meg, så la dem gjøre det.’»

Tilbake i byen søkte Daniel tilflukt i en kirke. En dag han gikk nedover gaten ble han omringet av en mobb. «De samlet seg rundt meg, og en av dem sa: ‘Han har fornærmet profeten Muhammed. Drep ham!’»

Daniel var smartere enn mobben – han satte i gang en teologisk diskusjon som avsporet angriperne. «En mann begynte å anklage en annen for blasfemi, og deretter slo han til ham med en machete så han begynte å blø fra hodet. Den sårede mannen hadde rundt ti slektninger i mobben, og nå vendte de seg mot angriperen. Det begynte som et forsøk på å drepe meg, men utartet seg til en gatekamp dem imellom. Da løp jeg og flyktet igjen.»

Første gang Daniel hadde rømt, hadde han ikke fått sagt farvel til moren sin, og han hadde savnet henne dypt og inderlig. En dag bestemte han seg for å besøke henne, men planen ble igjen avbrutt av et forsøk på å drepe ham.

«Faren min bestemte seg for å sette fyr på huset mens jeg var inni det. Alle brødrene mine var med på planen, og de sendte noen for å utføre det.»

En venn ringte Daniel og advarte ham. Midt på natten snek han seg ut av huset og unnslapp nok et drapsforsøk. At faren og brødrene ønsket ham død kom ikke som en overraskelse, men han fikk også vite at moren hans visste om drapsplanen.

«Jeg forstod at når de kunne planlegge en så grusom handling, så måtte jeg forlate området. Jeg oppga tanken om noen gang å bo sammen med dem igjen. Derfor begynte jeg å planlegge et helt annet liv.» Atter var Daniel på flukt til en kirke for å be om hjelp.

Veien videre

Drømmen var å studere til sykepleier og starte et nytt liv. Kirken satte ham i kontakt med Åpne Dører. Vi var i stand til å betale for skolepenger, husleie og andre livsnødvendigheter. Etter fire år var han ferdig utdannet.

« Åpne Dører betalte skolepengene mine i fire år. Også husleien min, klærne mine og maten min ble tatt hånd om. Koordinatoren fra organisasjonen tok vare på meg som sitt eget barn, og ble som en far for meg.»

At Daniel er i live, er i seg selv et mirakel. Et enda større mirakel er det at han holder fast på troen på Jesus. Han er en av mange unge som har vært gjennom isolasjon og ensomhet etter å ha konvertert fra islam til kristen tro. Nye og unge kristne, som enda ikke er integrert i det kristne felleskapet, er de mest sårbare. Uten støtte fra sine trossøsken mister mange livet eller velger å vende tilbake til islam.

Daniel er full av håp. «Jeg avsluttet sykepleierskolen med veldig gode karakterer og fikk jobb bare tre måneder senere. Det er svært sjeldent noe slikt skjer. Dette er ikke bare min seier, men også deres, og jeg ønsker å takke dere», avslutter Daniel.

Bønn:

• Daniel frykter utfordringer i den nye jobben siden hans muslimske etternavn ikke sam- svarer med hans kristne tro. «Jeg er bekymret for at det vil føre til mer forfølgelse. Jeg trenger forbønn.»Be om Guds beskyttelse for Daniel!
• Daniel har flyttet til et nytt område hvor han må starte på nytt. Be om at han finner et kristent fellesskap hvor han får venner som han kan dele tro og liv med.