Dobbel forfølgelse - som kvinner og kristne

Familien hennes vet ikke at hun er gift. Myndighetene vet det heller ikke. Nora våger ikke å få barn: «Barna mine ville blitt registrert som muslimer. Dersom myndighetene fant ut at vi oppdrog dem som kristne, ville de bli tatt fra oss.»

Nora er en av de mange millioner kristne kvinner som blir for­fulgt for sin tro. I fjor utførte World Watch Research for første gang en spesifikk anal­yse av forfølgelse av kvinner. Denne viser at kristne menn og kvinner ofte opplever forføl­ gelse ulikt. Menn opplever press på arbeid­ splassen, i militæret og gjennom ikke­sek­ suell vold. Kvinner blir i større grad utsatt for tvangsekteskap, vold og andre former for seksuell trakassering. Forfølgelsen er ikke kjønnsblind, og forfølgere utnytter kvinners sårbarhet. Globalt ser en at kristne kvinner opplever en dobbelt forfølgelse: fordi de er kvinner og fordi de er kristne.

I land der Åpne Dører er engasjert, lever mange kvin­ ner med trusler om voldtekt, seksuell trakassering, ikke­seksuell vold og kid­ napping. Pakistan er et trist eksempel. Hvert år blir rundt 700 kristne jenter forført eller kidnappet, voldtatt, tvangsgiftet og konvertert til islam, mot sin vilje. Det tilsvarer 14 store busser fulle av unge jenter. De blir fratatt alle sine håp og drømmer. De blir skilt fra familien og kirken sin, og de får ikke oppdra barna sine som kristne. Terrororganisasjonen Boko Haram, hovedsakelig i Nigeria, holder frem­ deles rundt 2500 kristne jenter i fangenskap.

Selv om menn har høyere risiko for å bli arrestert av politiet, er det flere kvinner enn menn som blir fratatt sin frihet. Mange blir satt i husarrest, ikke håndhevet av lokale myndigheter, men av sin egen familie.

Det er likevel viktig å huske at resultatet av forfølgelsen ofte er den samme for menn og kvinner: Traumer. Økonomisk umyndig­ gjøring. Skilsmisse. Tap av foreldrerett. Tap av familie. Skam. Det handler ikke bare om individer og familier. I menne­ skelig perspektiv handler det om kirkens mulighet til å overleve.

ULIK KONTEKST, SAMME MØNSTER

Helene Fisher, leder for Åpne Dørers internas­ jonale kvinnearbeid, er ikke overrasket over analysen. «Mønsteret samsvarer med hva jeg tidligere er blitt fortalt av forfulgte kristne kvinner omkring i verden. Det mest interessante er at «press-faktorene» ofte er de samme i de forskjellige regionene, til tross for at konteksten er ulik.»

Som eksempel viser Fisher til at det som skjedde med Marilyn fra Egypt også sk­jedde med Helen fra Nigeria. Marilyn (16) ble forført av en «loverboy», og sammen rømte de til en avsidesliggende gård. Senere dukket det opp filmer av Marilyn på YouTube, der hun fortalte at hun var blitt muslim. Foreldrene var overbevist om at hun ble tvunget til å lage disse videoene.

En dag forsvant 13 år gamle Helen. Dagen etter oppdaget foreldrene at hun ble holdt fanget i palasset til en mektig mann. Etter to uker fikk Helen endelig møte foreldre. Meldingen var at datteren kunne returnere til hjemmet dersom hun selv ønsket. Om ikke, ble hun skilt fra dem for alltid. Da Helen ble spurt om hun kjente dem, svarte hun: «Ja, det er mine foreldre.» De spurte om hun ønsket å dra hjem med dem, men med tårer i øyene sa Helen at hun ville bli hos ektemannen. Da Åpne Dører besøkte foreldrene, sa hennes mor: «Jeg kan ikke tro at Helen har fornektet Jesus. Jeg er sikker på at min lille datter er presset og manipulert.»

To historier, to knuste familier. Og til nå har ingen blitt straffet for disse hendelsene.

VALGET

Hva skjer når datteren i en muslimsk familie blir kristen? Familien har lov til å gjøre alt som står i deres makt for å bringe henne til­bake «til fornuft», uten fare for å bli straffet. Verbalt eller fysisk misbruk og husarrest er bare noen av midlene som brukes. I eks­treme tilfeller drepes hun av sin far eller sine brødre, slik at familiens ære gjenopprettes.

Kvinnene må ta et vanskelig valg: «Skal jeg fortelle familien min at jeg er blitt kristen, og være et vitne for dem? Skal jeg lide for Ham, eller skal jeg skjule min tro? Dersom jeg er åpen om min nye tro, eller noen finner ut av det, greier jeg da å stå fast i troen, eller blir det for farlig? Har jeg noe valg? Hvor kan jeg dra? Kan jeg overleve uten min familie? Vil noen gi en enslig kvinne jobb eller tak over hodet?» Det grunnleggende spørsmålet er: «Velger jeg Jesus eller fornekter jeg Ham når presset kommer? Jeg ønsker å være trofast, men hvordan skal jeg klare å leve ut min tro under disse omstendighetene?»

Valget fører gjerne til frykt og isolasjon. Mange konvertitter er ofte alene om sin tro. Vi vet ikke hvem de er. I noen tilfelle er heller ikke det beste valget å ta dem ut av isolasjonen. Noen ganger kan det være farlig å ta kvinner ut av deres kontekst.

«SANNHETEN SETTER OSS FRI»

Det er nesten umulig å ikke bli nedslått av å lese rapporten om situasjonen til så mange kristne kvinner rundt i verden. Likevel sier Fisher: «Analysen hjelper oss og gir oss håp. Vi kan ikke gjøre mye med forfølgelse som er abstrakt og udefinert. Rapporten viser oss hvor presset mot kristne kvinner er størst. Alt som kommer fram i lyset kan vi gjøre noe med.»

Som et prøveprosjekt ble det nylig holdt et seminar i Midtøsten, der kvinner lærte å identifisere «press-faktorene» i sine loka­ lsamfunn. En av deltakerne forteller: «Det er oppmuntrende å lære og gjøre analysen selv. Jeg visste mye om dette, men dere hjalp meg å se helhet og sammenhenger.»

«Sannheten setter oss fri», sier Helene Fisher.«Nå har vi verktøy som kan beskrive virkeligheten på en måte som gjør at kvinnene kjenner seg igjen.»

Hvorfor er disse press­faktorene så effektive? Flere steder strever kristne med å forstå sin rolle i forfølgelsen. Når pastorer blir fengslet, fører det ofte til bønneopprop og advocacy, og de løftes fram som troshelter. Når kristne jenter og kvinner blir voldtatt på grunn av sin tro, dysses det ned, og mange tror de beskytter dem med å skjule deres «skam». Sannheten er at mange av disse kvinnene har stått sterke i troen. Selv om de er voldtatt, er de fremdeles «rene» for Gud, så hvorfor skal dette skjules? Det er viktig å avdekke denne forferdelige og skitne måten kristne kvinner blir behandlet på. Dette må løftes fram.

HÅPET

Vi har lært mye i møte med kvinner som blir forfulgt for sin tro. Håpet vender tilbake når de opplever at kristne søsken fra andre land omfa­ vner og bryr seg om dem som lider i det skjulte. Marilyn fra Egypt er heldigvis blitt gjenforent med sin familie. Selv om ikke alle kidnappede jenter blir satt fri, slutter vi aldri å hjelpe. Vi støtter den nigerianske familien til å kjempe den juridiske kampen om å få datteren tilbake. De jentene som kommer fri, får traumebehandling og hjelp til å bygge livene sine videre. Vi besøker og har fellesskap der det er mulig.

Vi formidler bønnebehov og muligheter for å sende en oppmuntrende hilsen.

Etter å ha hørt historien til Nora, som ikke våger å få barn i frykt for at de skal tas fra henne, omfavner fotografen henne. Tårene blan­ des på deres kinn. Hjertene slår i samme rytme. Klemmen fører dem sammen. Det å vite at man ikke er alene og glemt – betyr alt.

Hvordan kan jeg hjelpe?