3 min lesing
«Denne landsbyen kan være den neste» - Nigerias kristne utsatt for massakrer
«Det er vanskelig å elske de som undertrykker og dreper kristne i landet vårt», svarte Joshua. «Men vi har ikke noe valg – for det er dette Jesus kaller oss til».
Joshua* er en foreldreløs, ung journalist som befinner seg i frontlinjen for Åpne Dørers arbeid i Nigeria. Jeg har akkurat spurt ham om hvordan han greier å tilgi overgriperne. Joshua er nemlig den som først blir sendt inn i områder som blir rammet av terror. Han er den som teller døde. Møter overlevende. Kartlegger hjelpebehov og tilkaller forsterkninger. Han skriver også underlagsrapporter til World Watch List, Åpne Dørers årlige oversikt over hvor i verden det er vanskeligst leve ut sin kristne tro.
Men akkurat disse dagene reiser Joshua med oss, et team fra Norge, for å sette oss i kontakt med forfulgte kristne og gi innblikk i Åpne Dørers prosjekter i det nordlige Nigeria. Vi blir fortalt hvordan kristne i det sharia-kontrollerte nord blir regnet som annenrangs borgere. Hvordan et kristent navn kan være nok til at du ikke får jobb. Vi møter enker etter terrorangrep som lærer forretningsdrift og får mikrolån gjennom Åpne Dører. Vi besøker et traumesenter hvor kvinner som har blitt bortført av Boko Haram får hjelp til å komme tilbake til livet. Og vi besøker kristne landsbyer som har fått støtte til bygging av skolebygg. «Myndighetene er ikke interessert i å bygge skoler i kristne områder», forklarer Joshua.
«Myndighetene er ikke interessert i å bygge skoler i kristne områder» Joshua (30), Åpne Dører Nigeria
En dag reiste vi til en landsby som lå godt utenfor allfarvei. Vi måtte fraktes på mopeder det siste stykket, fordi regntiden hadde vasket bort veien. Mottakelsen vi fikk da vi ankom var storslagen og vanskelig å glemme, og takknemligheten for det nye skolebygget var til å ta og føle på. Det var dans, det var sang, det var taler.
Høvdingene i landsbyen kastet seg med i dansen. Alle talerne forklarte oss hvor viktig det var, som kristen minoritet i et muslimsk samfunn, å få muligheten til å gi barna en kristen utdanning.
Etter besøket, og vel tilbake i bilen, kan jeg ikke holde meg fra å reflektere over det jeg har sett og opplevd. Kontrasten mellom harmonien og samholdet i dette enkle landsbysamfunnet og de støvete og overbefolkede skurene vi hadde sett så mange av langs hovedveiene var slående. «Jeg ville mye heller vokst opp i en landsby enn i et av de mange slumområdene vi har sett langs veien», sier jeg.
Joshua tenker seg litt om. Så gir han meg et svar som jeg sent vil glemme. «Du har helt rett», sier han. «Det er absolutt bedre. Men husk også at en isolert landsby er mye mer utsatt for terror. Denne landsbyen kan være den neste. Om en uke kan den være utradert, rammet av islamistenes terror. Mennene kan være drept, husene brent og kvinner og barn sendt i flyktningeleir.»
I samme øyeblikk går det opp for meg. Når mediene hjemme skriver om «kamper mellom fastboende bønder og fulanigjetere», så kan det være det dette de mener. Dette kan være bøndene, landsbyboere i enkle stråhus, uten mulighet til å gjemme seg eller forsvare seg. Og gjeterne er fulanier som kommer inn i landsbyen på motorsykler og skyter rundt seg. Og plutselig ble ikke dette en fjern historie om et fjernt område, men en levende beskrivelse om levende mennesker jeg har møtt.
* navn er endret av sikkerhetshensyn