Et budskap i blod som feilet

Et budskap i blod til korsets nasjon het videoen som IS i februar for ti år siden la ut på Twitter. Videoen viser menn i oransje drakter som føres bort av en gruppe svartkledte IS-terrorister. En av fangene var fra Ghana, de øvrige koptiske gjestearbeidere fra Egypt.

Gislene tvinges på kne på stranden; enkelte beveger leppene i bønn. IS-lederen anklager de kristne for krig mot islam – fra korstogene til idag. Og om havet: «Havet hvor dere – amerikanere, kristne, romere – har skjult sjeik Osama bin Ladens lik. Vi sverger ved Allah at vi vil blande det med deres eget blod.»

Fangene dyttes framover. Ingen skriker, men før knivene senkes mumler noen «Ya Rabbi Yassou» - min herre Jesus. Mot en bakgrunn av rødfargede bølger forteller rulleteksten oss at «de valgte å forbli vantro».

Reaksjonene

Videoen skaper reaksjoner over hele verden – men ikke slik terroristene hadde tenkt. Heller enn frykt var det sympati med ofrene. Egypt bomber IS-leiren i Libya, erklærer en syv dagers sørgeperiode, og vedtar i rekordfart å bygge en kirke i El-Aour, som 13 av martyrene kom fra. Kirken finansieres av statskassen, noe som er en sjelden gest overfor en minoritet som ikke er vant til å få ved dørene. «Før hørte vi historier om martyrer som ikke fornektet troen sin. Nå lever vi i dette selv», sier en av de etterlatte.

For her er poenget terroristene ikke fattet rekkevidden av: De valgte å forbli vantro. Bare én setning om at de var villige til å konvertere, og de kunne ha vendt hjem til mor, far, ektefelle og barn. Siden de nektet, blir videoen stående som et vitnesbyrd om menn som valgte døden framfor å gi etter for voldsmenn. Om en indre styrke som er viktigere enn trusler og våpen. Om en tro som teller mer enn livet selv. Slik blir terroristene stående som tapere i sin egen fortelling.

En lang lidelseshistorie

Kopterne var i Egypt lenge før den arabiske invasjonen i 639, og har holdt stand siden. De har blitt forfulgt, diskriminert og marginalisert, og mange har emigrert. Likevel er de fortsatt Midtøstens største kristne minoritet.

Hvor mange de er vet ingen, selv om «religion» er en egen rubrikk på egyptiske ID-kort, men anslagene varierer mellom ti og tjue millioner. Myndighetene kjenner antall kjøleskap i landet, klager en egyptisk kirkeleder, men vet ikke hvor mange kristne som finnes. Selv om tallet trolig finnes gjemt et sted i sikkerhetspolitiets databaser.

Evne til å tilgi

Kopterne har en evne til å vende det andre kinnet til som forbløffer og imponerer. For dem er det en ære å gi sitt liv for Kristus, og en plikt å tilgi overgriperne.

For noen år siden besøkte jeg Den koptiske kirkes ‘martyrhall’ i Kairo. Her hadde alle ofre siden 2. verdenskrig hver sin monter med bilder og omtale. Noen av montrene sto tomme som et tydelig tegn på at forfølgelsens tid ikke er over. Ikke ett ord om hevn eller gjengjeld var mulig å finne - kun en taus og verdig hyllest til martyrene.

Slikt blir lagt merke til. Etter et bombeangrep mot en kirke i Kairo i 2016, hvor 30 mennesker ble drept, dro egyptisk TV ut for å intervjue enken etter sikkerhetsvakten som hadde forsøkt å stanse terroristen. Reporterne spurte hva hun tenkte om selvmordsbomberen. «Jeg er ikke sint på ham», svarte hun. «Jeg skulle gjerne fortalt ham at jeg tilgir ham. Jeg er stolt av mannen min. Han er på det beste stedet som finnes, i himmelen. Jeg skulle ønske jeg kunne vært sammen med ham der.»

Svaret gjør at nyhetsankeret i studio blir helt satt ut. Etter noen sekunders stillhet utbryter han: «Egypts kristne, som i hundrevis av år har måttet tåle grusomheter og katastrofer - hvor mye tilgivelse har dere egentlig å gi? Dette er deres tro og religiøse overbevisning. De må være lagd av et annet stoff».

En fredspris verdig

Helt siden den arabiske våren i 2011 har denne delen av verden vært preget av ekstremisme, borgerkrig og terror. Hat, hevn og manglende vilje til å tilgi har ført land etter land inn i en spiral av vold og utrygghet som har vart til denne dag.

Da president Mursi ble fjernet fra makten i 2013, hevnet tilhengerne hans seg ved å angripe og sette fyr på mer enn 60 kirker. Men angripernes ønske om å provosere fram en ny voldsspiral lyktes ikke, for igjen forholdt kopterne seg i ro. På en av de svartbrente kirkeveggene hadde noen skrevet med store bokstaver: «Vi tilgir».

Egypts koptiske minoritet har vist at det er mulig å velge en annen vei. Urett må ikke besvares med urett; man kan velge å tilgi og avstå fra hevn. Man kan velge å stå fast og ta konsekvensene, slik de 21 gjestearbeiderne valgte å gjøre. I denne delen av verden er det vel nettopp slike eksempler man trenger.

Hva sa du? Om jeg synes Den koptiske kirke har gjort seg fortjent til en fredspris?

Svaret må bli et rungende ja!

(Denne artikkelen har stått på trykk som kronikk i Avisen Dagen)