Asia Bibi: Virkelig, stoppet dere alt dere holdt på med for å be for meg?

Journalistene ønsker historien hennes – og hvem kan klandre dem for det? De ti siste årene har Asia blitt selve ansiktet for forfulgte kristne. Hele uka har hun gitt intervjuer til franske medier for å promotere boken sin. Hun har vært i møte med Anne Hidalgo, ordføreren i Paris, og til pressekonferansen kom hun rett fra et møte med Frankrikes president Emmanuel Macron.

- Hun er utslitt, sa Paulien Misconi, utenlandsdirektøren i forlaget Groupe Elidia, mens vi ventet på at hun skulle komme.

- Det har vært en tøff uke. Men hun er en sterk kvinne, og styrken hennes kommer virkelig fra Gud. Det har hun vist denne uka, og også gitt uttrykk for i intervjuene

Når Asia setter i gang er hun energisk, humørfylt og tydelig oppglødd etter møtet med presidenten bare minutter før.

De utenlandske mediene vil høre hennes historie, naturlig nok. Men som utsendte fra Åpne Dører var vi ogå opptatt av hva vi kunne gi Asia.

Hva ville broder Andreas sagt og gitt?  spurte et av mine kolleger. Spørsmålet var ikke vanskelig å besvare. Han ville gitt Asia en bibel.

Så vi tok med oss en vakker bibel på urdu samt et sjal som kvinner fra den forfulgte kirke hadde lagd. Vår franske kollega, hadde også tatt med et spesielt postkort med en tegning av Frankrike, en knelende kvinne og en pil til en tildekket kvinne – Asia Bibi. Kortet var signert Anike, en av de millioner av mennesker som trofast hadde bedt for Asia alle disse årene. Paulien Misconi var mer enn villig til å gi oss fem minutter med Asia alene, men møtet med presidenten hadde forskjøvet tidsplanen.

Det første vi spurte Asia om, var om hun hadde et budskap til de som hadde bedt trofast for henne i årevis. Hun lytter til spørsmålet, så smiler hun og sender svaret tilbake til oss.

- Ja, jeg har et budskap til dem. Gud er med dem på samme måte som han var med meg. Han forlater ikke sine egne.

Hun forteller om hvordan hun og familien var blitt prøvd av Gud.

- Gud har gitt barna mine en masse tålmodighet, sier hun og ser på Esha. Esha var bare åtte år gammel da jeg ble arrestert. Gud har sett tårene hennes og gitt henne mye tålmodighet.

Eshas øyne blir røde. Like etter bryter hun sammen i gråt. Hun hviler hodet på morens skulder, hun holder mikrofonen i den ene hånden mens hun trøster med den andre.  - Kom igjen, sier hun mildt på urdu mens hun smiler.  - Mamma er her med deg, se på alle disse menneskene. De har kommet for å vise oss kjærlighet. Så føyer hun til på engelsk:  - Smil, Esha.

Esha løfter hodet. Hun ser bedre ut allerede og intervjuet fortsetter:

På hvilken måte forandret fengslet troen din?

- Troen min har alltid vært sterk fordi jeg har vokst opp i en overgitt familie, men den ble enda sterkere fordi jeg nå har erfart at Gud er med meg – og at Gud aldri lot meg bli alene, Han er alltid med oss.

Hvordan er det mulig å holde ut slike vanskeligheter i fengsel, uten å tvile på Guds eksistens?

- Jeg tvilte aldri. Da jeg ble født sa presten til min mor at «denne jenta kommer til å bli prøvd av Gud.» Mine foreldre fortalte meg stadig denne historien, og jeg visste at det en dag kom til å hende.

Visste du at du ble et symbol på håp og tro mens du var i fengsel?

- Jeg hadde mye utholdenhet og håp i hjertet mitt mens jeg var i fangenskap. Og fordi jeg var uskyldig, var jeg sikker på at jeg en dag kom til å bli løslatt. Jeg visste at jeg en dag skulle bli fri. Da min far kom for å besøke meg, sa han at jeg hadde blitt anklaget for Jesu navns skyld, og jeg fortalte ham at jeg også kom til å bli frigitt ved Jesu navn.

Hvordan opplevde du drapet på Shabaz Bhatti, minoritetsministeren som forsvarte deg?

- Det var veldig smertelig. Jeg gråt fordi han var uskyldig. Da guvernøren i Punjab, Salman Taseer og deretter minister Bhatti ble drept for å ha stått opp for min sak, så sørget jeg dypt. Hver gang jeg tenker på ham, får jeg tårer i øynene og vondt inni meg, men jeg sitter likevel med den følelsen at han fortsatt er i live og ved Guds side.

Håper du i framtiden en gang å kunne leve et anonymt liv?

- Jeg er fri, men jeg trenger et sikkerhetsopplegg, det tror jeg alle forstår. Mitt store ønske er at barna våre skal få en utdanning. Skolegangen deres har blitt svært skadelidende.

Hvordan var det å møte president Macron?

- Han viste meg mye oppmerksomhet. Jeg følte det som om han var en del av familien. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle kunne sitte ved siden av en president og samtale med ham! Og å møte ordføreren i Paris var som å møte en søster. Jeg god kontakt med henne også.

Hvor kommer dere til å bo i framtiden? Kommer dere til å bli i Canada eller flytte til Frankrike?

- Det har jeg ikke bestemt ennå, jeg har akkurat kommet til Frankrike, og jeg er veldig travel. Så jeg trenger rett og slett litt tid i ro og fred til å tenke over det. Canada er et godt land, og det er Frankrike også.

Intervjuet varte i underkant av 20 minutter. Det er tid for fotografering, og vi spør om vi kan få gi henne en gave. Det får vi lov til, og våre franske teammedlemmer gir henne Bibelen og sjalet.

- Til meg? sier hun. Hun er tydelig glad. - Og hva er det med dette kortet?

Vi forklarer at vi har ventet i fem år med å få gitt henne dette kortet, som kom fra en av de mange millionene som hadde bedt for henne. Noen prøver å ta kortet og legge det sammen med resten av eiendelene hennes.

- Nei, nei, sier hun og tar det og legger det i vesken sin.

For et utrent øye kan det se ut som om Asia har det bra og har kommet seg godt etter alle vanskelighetene – hun virker modig og uredd. Men alle med litt erfaring vet at Asias vei mot gjenopprettelse bare såvidt har begynt. Hun vil trenge armslag, ubetinget kjærlighet, bønnestøtte og venner som ikke ønsker hennes historie, men hennes vennskap.

Noen minutter senere, når de fleste journalistene har pakket sammen kameraene og baggene og gått, viser vi Asia en video med forfulgte kvinner og menn som ber for henne. Videoen begynner med bilder av armbåndsur og klokker. Klokken ett stopper alle med det de gjør. De danner en sirkel og bringer Asia fram for Guds trone.

Asia er nesten målløs.  - Virkelig, stoppet dere alt dere holdt på med for å be for meg? sier hun.

Minutter senere står Åpne Dører-teamet på utsiden og takker Gud for disse verdifulle øyeblikkene. Asia Bibi og hennes datter forsvinner ut sammen med sjåføren. Ingen på kaféene eller i gata legger merke til denne pakistanske damen. Ingen av dem er klar over at denne lille damen skapte diplomatiske forviklinger i forhold til EU, og at det fortsatt er mange ekstremister som ønsker henne død. Bare fordi hun ble urettmessig anklaget, på grunn av sin tro, og til slutt vant sin rett.

Hun vinker til oss. - Ha det godt, sier hun med et smil. Så går hun inn i bilen og forsvinner inn i natten – fortsatt smilende, fortsatt vinkende og fortsatt i Guds hender.