Smerte og håp

Det første jeg la merke til da jeg kom inn i Zion-kirken bare måneder etter angrepet, var hvor lite sikkerhetstiltak det var. Det var ingen metalldetektor eller bevæpnede vakter, som en ofte ser etter slike angrep.

Det andre jeg la merke til var hvor levende denne evangeliske kirken var. Lovsangen var full av liv, pastoren og menigheten ba lenge og med kraft. Og de ba for de syke – lenge. Det er vanskelig å ta innover seg at for bare et år siden ble denne levende menigheten voldelig angrepet, og mange medlemmer revet bort.

Angrepet

Vi besøkte det bombede kirkebygget. Michelle, konen til pastor Roshan, viste meg et to gang- er fire meter langt banner utenfor kirken. Det var dekket med bilder av dem som mistet livet i angrepet.

Michelle husker godt det som skjedde. « Jeg var hjemme i huset ved siden kirken. Datteren min spurte om jeg kunne hente et glass vann til henne. Jeg gikk inn på kjøkkenet, og ...»  hun pauser et lite øyeblikk.  «Så kom eksplosjonen. Taket raste sammen.»

Hun sprang ut og så flammer. Det var et blodbad – mennesker skrek, sprang, flyktet og lette etter sine kjære.

«Det vanskeligste var å se de døde kroppene.»

Verlini, en hengiven søndagsskolelærer, er en av dem som omkom i angrepet. Michelle så kroppen hennes bli fraktet bort.

«En ting vet jeg. Verlini fryktet Gud. Hun er nå sammen med sin Skaper.»

Jobs venner

Noen av de etterlatte har begynt å bearbeide tapet og har med Guds hjelp fått oppleve fornyet styrke, men ikke alle er ikke der enda. Noen lever fremdeles i depresjon og isolasjon.

Vi besøkte foreldrene til 15 år gamle Kevin. Sorgen de bar etter tapet av sønnen var fremdeles stor. Vi satt i stillhet. Jeg følte meg som en av Jobs venner. Det var bedre å sitte i stillhet. Hva kunne jeg si? Skulle jeg dele et bibelvers om Guds kjærlighet? Ville det i det hele tatt få dem til å føle seg bedre?

Vi stilte det eneste spørsmålet vi kunne:

«Hvordan kan vi be for dere?»

Ektemannen så på konen, Kuweni, og sa:

«Be for min kone. Hun greier ikke akseptere at sønnen vår er død. Hun har så mange spørsmål.»

En av våre medarbeidere, Tala, henvendte seg til henne og spurte hvilke spørsmål hun hadde.

Hun svarte:  «Det er ikke det at jeg har mange spørsmål. Det er bare det at jeg savner ham sånn. Han sitter på fanget mitt hver dag.»

Der var det. Ordene hun ikke hadde greidd å fortelle ektemannen, men som han trengte å høre. Sorgen hadde skapt en kløft mellom dem.

Vi kunne bare håpe at dette kunne være med å bygge en bro.

Vi reiste oss, samlet oss i en ring og ba sammen.

Danse i mørke

Verlini må ha vært en helt spesiell person. Nesten alle vi møtte nevnte henne. Rett før angrepet hadde hun samlet alle søndagsskolebarna i en sirkel og oppfordret dem til å ta opp hånden dersom de ville være vitner for Jesus. Alle barna rakte opp hånden. Ti minutter senere døde hun, ektemannen og 14 av barna. Nå er de hjemme hos Jesus.

Da vi kom hjem til hennes bror ble det klart at denne familien var annerledes enn alle andre vi hadde møtt. Atmosfæren var ikke like trykkende. Verl og konen mistet sønnen Jackson, søsteren Verlini og svogeren Ranjith.

Verlinis yngste datter og sønn bor nå hos Verl og familien. Debbie (6) var sammen med foreldrene da bomben gikk av og ble hardt skadet. Hun mistet synet og kunne ikke gå.

Jeg spør konen til Verl, Rebekka, hvor de finner glede og styrke.  «Debbie,» svarer hun.  «Hver gang vi er lei oss, kommer hun bort til oss og sier: ‘Hvorfor gråter du? Våre kjære er i himmelen.’»

Tanten spør om Debbie ikke vil synge en sang hun har laget. Jenten begynner å synge om Jesus som har vunnet seieren på Golgata. Debbie har uten tvil arvet morens tro.

Vi spurte henne hva hennes favoritt-bibelvers er. Hun forteller at favorittverset er om Bartimeus, som

fikk synet igjen. Hun forteller at hun vet at en dag skal hun også få se igjen.

Da vi skal til å gå, klatrer hun ned fra sengen og går mot oss.

«Kan du gå?» utroper en av våre medarbeidere.

«Gå?» sier noen. «Hun kan også danse!»

Den lille jenta stiller seg opp på gulvet i stuen og begynner å danse.

Debbie mistet begge foreldene, men likevel synger hun om Jesu seier. Hun mistet øynene, men hun danser i mørke.

Gud er tilstede

Turen føltes som en berg-og-dal-bane. Noen ganger var vi lang nede i smerte og fortvilelse, andre ganger opplevde vi å bli styrket og få kraft og nytt mot. Men Gud var tilstede både nede i dalen og på toppen av fjellet.

Alle vi møtte holdt fast på Guds løfte om gjenopprettelse, og vi fikk representere den globale kirke – Jesu kropp – som kom for å være sammen med dem som lider.

Jeg oppdaget at påsken ikke er full av smertefulle minner for dem, men noe som gir håp. Det var på grunn av påsken at de måtte lide, men det er også gjennom påsken at seieren er vunnet. Jesus bar våre synder, men også vår smerte.

GI TIL FORFULGTE KRISTNE

506999

– fast giver

Andre måter å gi