Afghanistan ved et veiskille

De urovekkende bildene fra Kabul. Panikken etter Talibans maktovertagelse formidles gjennom urovekkende bilder fra Kabul; trengselen, folk som blir slått og klemt ihjel, barn som løftes ut av kaoset, mennesker som sitter på flytakene. Frykten hos de som har jobbet for vestlige samarbeidspartnere. Og nå sist, bombeangrepene fra IS som kostet mange mennesker livet. Samtidig kommer analysene av hva som gikk galt – hvordan og hvorfor NATOs tilstedeværelse og vestlige midler ikke var tilstrekkelig til å stå imot Taliban. Troen på militære virkemidler har fått seg en knekk.

Alle bildene vi ikke ser. De mange TV-reportasjene kan gjøre oss blinde for det kameraene ikke fanger opp. Krisen i Afghanistan oppstod ikke nå nettopp; landet har vært en sammenhengende krise ihvertfall siden den sovjetiske invasjonen i 1979. Borgerkrig, korrupsjon, stoffmisbruk og fattigdom har gjort Afghanistan til et av de vanskeligste stedene i verden å vokse opp i. IS og al-Qaida har fått fotfeste og begår grusomme handlinger. Og i hele Afghanistan er det forbundet med livsfare å trosse islam, noe som viser at kampen for trosfrihet aldri var noen prioritet for NATO og NATOs allierte.

Et Afghanistan som har endret seg. Det Afghanistan som Taliban overtar, er et annet enn det de erobret i 1996. Halvparten av befolkningen er under 25 og har ingen minner fra Talibans styre. Mange har fått mulighet til å gå på skole. På universitetene er 30% jenter, og mange kvinner har reist seg og kjempet for større grad av frihet. Helsestellet er blitt bedre, infrastrukturen likeså. Og selv om antallet som bekjenner seg til den kristne troen er beskjedent, har Evangeliet hatt et gjennomslag man ikke har sett i nyere tid.

Vil også Taliban endre seg? Forrige gang Taliban hadde makten, var hele verden vitne til et islamistisk terrorstyre med dødsstraff, steining, tvangskonvertering, stenging av jenteskoler og amputasjon av kroppsdeler for selv mindre forbrytelser. Spørsmålet har vært om Taliban er til å stole på når de nå lover at for eksempel jenteskoler skal kunne drive videre. Det er viktig å be om at Taliban nå virkelig velger en annen kurs. Basert på hva Taliban sier, og hva de gjør, er det liten grunn til å ha for store illusjoner.

Selv sier Taliban at landet vil bli styrt etter sharia, og sannsynligvis mener de da også hudud-delen, straffebestemmelsene. I seg selv betyr det mindre frihet og økt forfølgelse av kvinner, sikher, sjia-hazarer, kristne og andre minoriteter.

Taliban har allerede vist hvilken kurs de følger i de områdene av landet de i lengre tid har styrt. Der har de faktisk stengt jenteskoler. Der må kvinner dekke seg til. Det er innført brutale straffemetoder. Derfor er det all grunn til å frykte hva som venter Kabul når den siste TV-journalist har forlatt landet.

Men et Taliban-styre kan også bety fred i landet. Det kan føre til dårligere vekstvilkår for IS, selv om terroren de siste dagene har sådd tvil om akkurat dét. Det kan være at Taliban klarer å få gjort noe med korrupsjonen og rusmisbruket i landet. Tiden vil vise.

Den usynlige, afghanske kirken. Å bekjenne troen på Jesus i Afghanistan er svært vanskelig. Landet har i mange år hatt andreplassen på World Watch List, Åpne Dørers rapport over hvor i verden det er vanskeligst å leve ut sin tro på Jesus Kristus. De troende har i stor grad levd i skjul, vel vitende om at de kan bli drept, utstøtt eller innlagt på psykiatrisk sykehus dersom de blir avslørt.

Under slike forhold er det et under at det i det hele tatt finnes troende i dette landet, og enda mer at antallet vokser. Operation World forteller at den nest høyeste kirkeveksten i verden, i prosent, skjer nettopp i Afghanistan. Selv om man totalt sett bare opererer med ‘noen tusen’, består denne usynlige kirken av modige mennesker som har tatt et radikalt valg om å følge Jesus, vel vitende om at det er et valg som kan koste dem livet.

De afghanske troende er redde, naturlig nok, og mange har flyktet og forsøkt å slette alle spor, elektroniske som fysiske. Blant dem finnes det likevel noen som ser utviklingen som en anledning til å nå sine desillusjonerte landsmenn med håpets evangelium, til tross for den høye prisen. Slike står det respekt av.

Bønn for Afghanistan. Når vi spør lokale troende om hva de trenger fra kristne i vår del av verden, er svaret alltid det samme: Forbønn. Dette er ikke et tegn på overåndelighet, men et uttrykk for at de bokstavelig talt bare har Gud igjen - at den eneste som kan gripe inn i deres fortvilte situasjon er Herren selv.

Derfor ber vi, og derfor oppfordrer vi andre til å be. Kanskje ikke først og fremst om at Taliban må fjernes, men om at de må stå ved sine løfter om moderasjon. Om beskyttelse, at Gud må gjøre seende øyne blinde slik at de troende ikke blir avslørt. Om at afghanske troende må vokse i modenhet og utholdenhet og bli istand til å stå fast under forfølgelse. Om at Taliban, og de mange som har mistet troen på Taliban, må finne troen på Jesus. Vi ber for landets kvinner og unge jenter. Vi ber for det hardt prøvede afghanske folket, om fred og forsoning for hele landet.

«En kort tid må dere nok lide, men all nådes Gud, som ved Kristus har kalt dere til sin evige herlighet, han skal utruste dere, gi dere kraft og styrke og stille dere på fast grunn» (1. Pet 5:10)