1825 dager siden Chibok ble forandret for alltid

47 jenter ble satt fri kort tid etter kidnappingen. Hver av dem hadde sin egen historie om skrekk og traumer de hadde vert gjennom. Noen av dem har nok kjempet med skyldfølelse etter å ha blitt spart for grusomhetene som flertallet av jentene fortsatt ble utsatt for. Av menn som tror at de tjener Allah ved å voldta, lemleste og drepe.

Etter at noen av jentene rømte (se tidslinje nedenfor) og Boko Haram løslot 21 jenter i oktober 2016 og 82 til i mai 2017, forteller formannen for Chibok Parent's Association (Chiboks foreldreforening), Yakubu Nkeki Maina, at 112 kristne jenter ennå ikke er løslatt. Ingen vet hvor mange av dem som fortsatt er i live.

Ferske sår er alltid smertefulle

Yana Gana, en kvinne Åpne Dører ofte har besøkt siden kidnappingen, sa nylig: «Det har vært en hard reise for meg. Det finnes et Hausa-ordtak som sier at ferske sår alltid er smertefulle.» For henne føles bortføringen av datteren, Rifkatu, som et ferskt sår, selv om det snart er 1825 dager siden hendelsen. «Hver gang jeg snakker om Rifkatu kjenner jeg på mye smerte.»

Rifkatu er nummer to i en søskenflokk på tre. Hun er en unik jente og sterkt savnet. «Rifkatu brydde seg ikke de gangene søstrene ikke hjalp til med husarbeidet. Når hun våknet vasket hun huset og forberedte frokosten for oss andre. Mange unge jenter begynner å bruke tid på sminke og moteklær, men Rifkatu brydde seg ikke om slike ting. Ingen av de unge jentene i lokalsamfunnet vårt går i kirken, men det gjorde Rifkatu. Som familie går vi i EYN (Brethren), men hun gikk i Deeper Life. ‘Hun elsket bønnelivet der,’ forteller moren hennes. En eldre kvinne der kalte henne ‘søster’ – litt uvanlig, aldersforskjellen tatt i betraktning, med det var naturlig på grunn av Rifkatus modenhet.»

Rifkatu er ikke blant Chibok-jentene som har blitt løslatt. Siden sist løslatelse har ikke utviklingen vist grunn til glede. Det har vært noen få rykter om hvor de kan være, og spekulasjoner om hvor mange som fremdeles er i live. Men det har ikke vært noen håndgripelige nyheter.

Det er en utrolig tungt å bære denne smerten. «Da hun ble bortført, stanset latteren i huset mitt. Alle ble fylt av smerte, spesielt jeg fordi jeg fødte henne ... Men Rifkatus yngre søster har vært mer traumatisert enn det jeg har. De sto hverandre nært. De gikk med de samme klærne og de samme skoene. De knyttet til og med hodesjalene likt. Jeg har aldri sett søsken som elsker hverandre så høyt som de to. Da Rifkatu ble kidnappet, syntes jeg synd på den yngre søsteren hennes. Tantene hennes mente at traumet ville bli for mye, og at vi kunne ende opp med å miste henne, så vi sendte henne til en skole i Yola.»

Det er ikke bare familien som sørger, hele lokalsamfunnet er berørt. «Rifkatu var den beste i landsbyen til å flette hår. En av de eldre kvinne som kom til Rifkatu for å få flettet håret, klarte ikke å møte meg ansikt til ansikt før to år etter kidnappingen. Hun sendte av og til barna sine over fro å se til hvordan jeg hadde det, men hun klarte ikke å komme selv. Da hun endelig kom, hulket hun.»

Vi kan ikke gi opp håpet om at Rifkatu vil komme tilbake. «Om det skulle gå ti år vil jeg ikke miste håpet. Hvis de har drept henne og viser meg kroppen, da skal jeg slutte å tro at hun kan komme tilbake. Inntil da må vi bare vente på at hun skal komme hjem. Uansett hvor lang tid det tar. Jeg tror at Gud kan gjøre et under og at jentene blir løslatt. For dette er ikke en verdslig kamp men åndelig kamp bare Gud kan kjempe. Han alene kan bringe henne hjem og ut av en situasjon som virker håpløs.»

«Jeg ønsker å takke alle som har bedt. Jeg finner ikke ord for å utrykke den takknemligheten jeg kjenner på, til dem som har stått sammen med oss i denne vanskelige tiden. Det har vært tårer og bønner fra hele verden, for disse jentene, det gjemmer vi i hjertet. Vi, innbyggerne i Chibok, takker dere. Hvis vi ble overlatt til oss selv i Borno, ville alle foreldrene ha dødd. Men kristne fra hele verden står sammen med oss. Dere har invitert oss til traume-rådgivning, bedt sammen med oss og studert Bibelen med oss. Gjennom alt dette har vi blitt styrket. Vi har lagt alt framfor Gud, og vi vet at Han er den eneste som kan redde jentene.»

Jeg føler at Saratu er her sammen med meg

En annen mor, Hannatu Dauda er enig. «Dere kristne fra hele verden: jeg så takknemlig for deres bønner og støtte.»

«På grunn av situasjonen vi befant oss i, hadde vi ikke noe sted å henvende oss, bortsett fra til Gud. Vi har grått og bedt. Vi ber for døtrene våre når vi går ute, når vi er inne, når vi sover. Vi slutter aldri å be.»

«Jeg har et håp om at Gud vil føre dem hjem i år. Og akkurat som Gud har ført andre jenter ut fra fangenskap, så vil Han føre datteren min ut. Akkurat som vi jublet sammen med dem som ble satt fri, vil vi også juble når våre døtre kommer tilbake.»

«Jeg pleier å si til de andre barna mine: ‘Selv om jeg skulle dø i dag, mist ikke håpet om at Saratu vil komme hjem. Og hvis det skjer at hun blir satt fri, så hold henne, omfavn henne. Selv om verden vil hate eller ringeakte henne, så hold min datter kjær i hjertene deres.»

Hannu holder et bilde av Saratu og sier: «Når jeg holder dette bildet føler jeg det som om hun er her sammen med meg. Jeg har et stort håp om at hvis hun er i live, så vil Gud føre henne tilbake til meg. Om Gud vil, så vil tårene mine en dag bli tørket bort.»

Veien tilbake

Chibok-jentene som er løslatt er flyttet til et privat amerikansk universitet i Yola i delstaten Adamawa.

Sammenlignet med andre som har kommet seg fri fra Boko Haram, som vanligvis tilbringer måneder i forferdelige forhold etter at de har blitt ‘fri’, lever disse jentene i trygge omgivelser og blir overøst med omsorg.

«Sammen har de sett helvete,» sier psykologen deres. Historiene etter løslatelsene forteller om perioder med sult, slaveri, voldtekt, pisking og sår etter kamp – granatsplinter under huden. En jente hadde opplevd å få deler av foten amputert. De hadde sett mange mennesker, inkludert barn, dø.

Fysisk har de det bra. De forsøker å ta igjen studiene og å komme seg gjennom traumene sammen, som gruppe.

Nå har du muligheten til å skrive en hilsen til foreldrene til Chibok-foreldrene

Bønn

1. Takk Gud for at Han har bevart troen til Chibok-jentene og foreldrene deres..
2. Fortsett å be om løslatelse for Chibok-jentene som fremdeles er i fangenskap. Be om at Herren må beskytte dem og fullføre sin hensikt i livene deres.
3. Be om at regjeringen skal fortsette forhandlingene om løslatelse for de gjenværende jentene.
4. Be for de løslatte Chibok-jentene i det de forsøker å gjenoppta sine liv. Be om at de må få oppleve Herrens helbredelse, trøst og oppmuntring.
5. Be for de mange tusen navnløse som er i Boko Harams fangenskap. Be Gud føre dem i frihet. Og inntil Han gjør det, be om at Gud må holde dem oppe og være til stede i livene deres.

Tillegg – Tidslinje for løslatelse/redning av Chibok-jenter

• 18. mai 2016 oppdaget nigerianske soldater Amina Ali Darsha Nkeki (19) i nærheten av Damboa, sør for Maiduguri med en fire måneder gammel baby og hennes «ektemann» i Sambisa-skogen.
• 5. november 2016 fant soldater Mary Ali Maiyanga, som hadde rømt med en ti måneder gammel baby i Pulka, Gwosa.
• 13. oktober 2016 løslot Boko Haram 21 jenter.
• 6. mai 2017 ble 82 jenter til løslatt.
• 5. januar 2018 ble en jente til reddet.